En som setter spor

Da jeg var i begravelse sist uke ble jeg igjen minna på hvor tydelige spor vi mennesker kan sette i andres liv. Dagen ble en feiring av en kjær svigermorfar som hadde levd et langt og meningsfullt liv. Vitnesbyrdene om hans godhet, omsorg og kjærlighet var mange, og det ble tydelig hvor mye han hadde betydd for så mange med ulike relasjoner til han. Det tydeligste vitnesbyrdet som stod igjen etter minnesamværet var allikevel hans tro på Jesus, og hvordan han gjennom livet hadde vært opptatt av å gi troen sin videre. Når slike mennesker går bort blir begravelsesdagen preget av feiring. Han er hjemme hos Jesus. Løpet er fullført.

I hodet mitt har dette bibelverset gått på repeat i dagene etterpå: ” Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.” (Rom 14,8) Jeg vil så gjerne at dette perspektivet skal prege livet mitt.

Samtidig har jeg forberedt meg til å tale på skiweekend i menigheten jeg jobber i. Vi skal bruke helga på å fordype oss i 2. Timoteusbrev, og der blir bevisstheten om liv og død veldig aktuell. Da Paulus skrev brevet visste han at han snart skulle dø. Derfor har jeg satt meg ned og lest gjennom brevet flere ganger med det i bakhodet. Hva er Paulus opptatt av å formidle, når han vet dette er noe av det siste han får sagt i sitt liv? Det er i slike situasjoner det blir tydelig hva som er viktig for et menneske.

Paulus ser ut til å være opptatt av å snakke ærlig og oppriktig om livet, og om hvordan det er å være en kristen. Han syr ikke puter under armene på Timoteus, og lover han et liv i sus og dus, fordi han er kristen. Tvert i mot understreker Paulus, igjen og igjen, at det å tro på Jesus, det koster. Og til dette oppmuntrer Paulus Timoteus. Hold ut i tjenesten. Gi videre de gode nyhetene du har hørt. Ja, du kommer til å møte lidelser, men du må være sterk, ved nåden du har fått. Paulus skriver om å stå i mot vranglære og holde fast ved det som er rett.

Når jeg leser Paulus´siste brev tenker jeg på hva jeg selv ville skrevet hvis jeg nå visste at jeg snart skulle dø. I møte med døden blir det et stort spørsmål: Hva er viktig for meg? Og jeg tror svaret ville fått praktiske konsekvenser med en gang.

Oppfølgingsspørsmålet er: Hvis jeg hadde testet mitt ”siste brev” opp mot det livet jeg lever nå, hvordan passer det sammen? Det ærlige svaret er, dessverre, at dersom jeg visste at jeg snart skulle dø ville jeg prioritert tid og penger annerledes. Jeg ville vært tøffere til å snakke med andre om troa mi på Jesus, jeg ville sett mindre på tv, sørget for å se familien mest mulig, og jeg tror jeg ville kjent på et enda større behov for å leve nær Gud, den eneste som kunne gitt med fred i møte med dødsangsten. Jeg ønsker å sette spor i andres liv, og at jeg skal kunne leve likt – uansett om jeg vet at jeg snart skal dø, eller ei. Bønnen om å få mer av Guds perspektiv over livet mitt blir jeg aldri ferdig med.

Slik Paulus oppfordret Timoteus og slik en kjær svigermorfar vitnesbyrd står igjen etter et langt liv med Jesus, det ønsker jeg også å kunne si ved livets ende: ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.” (2 Tim 4,7)

Kanskje vil du gjøre samme tankeeksperiment som meg i dag. Hvordan ser ditt ”siste brev” ut i sammenligning med livet du lever akkurat nå.

For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.  8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.  9 Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. (Rom 14,7-9)

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, 15. februar 2014.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Stopp! Pust. Og løft blikket.

I den lille svarte boka mi står det noe på hver eneste dag. Skole, jobb, møte i Misjonssalen, kafé med ei venninne, planleggingsmøte, bibelgruppe, middag med kjæresten, telefonavtale, pensum til imorra, handleliste og huskeliste. Og mens jeg halser rundt fra det ene til det andre, løper tida fra meg. Det er en ironisk jakt, uten vinnere. Livet forsvinner som sand mellom fingrene mine, og jeg har ikke engang fått barn ennå*. Hvordan skal dette gå?

«Stans, og kjenn at jeg er Gud.» (Sal 47,11)

Det er som om Gud tar tak i nakkeskinnet mitt og løfter meg opp, når jeg leser dette verset. «Stans, Maria. Du ja. Pust med magen. Kjenn etter; Jeg er Gud.»

Det er frustrerende å innse at jeg trenger det. Jeg tror jeg fikser alt selv, men midt i den virvelvinden livet mitt er møter jeg han som har skapt meg. Og han gir meg perspektivet jeg trenger, på meg selv og på livet jeg lever.

Jeg tror Gud har noe viktig å si oss. Ikke bare gjennom dette bibelverset, men også andre steder i Bibelen ser vi at Gud vil prege tankegangen vår, og gi oss fred, hvile, tillit og trygghet. Han som har designa oss vet best hva vi trenger, og han vil at vi skal løfte blikket og møte hans øyne. Når vi får se oss selv i lyset av Guds nåde til oss, da forandrer ting seg. Det er ikke alt jeg gjør og presterer som gir meg min verdi. Det er ikke min status som student, kollega, venninne eller kjæreste som sier meg hvem jeg er. «Stans, og kjenn at jeg er Gud.» I møte med han som har skapt oss får vi se hvem vi er; Guds barn, høyt elsket, satt fri fra prestasjonskrav og forventningspress, venn med han som har seiret over døden og synden.

I en annen oversettelse står det; «Stans og innse at jeg er Gud.» Det er ikke jeg som har kontrollen.

Jeg kan velge å tro at jeg er herre i mitt eget liv, men i møte med Gud må jeg raskt innse at jeg ikke har mye å stille opp med. Det er både skremmende og godt på en gang, men når det får synke inn er det aller mest frigjørende. Jeg behøver ikke jage etter følelsen av å ha kontroll over livet, Gud har nemlig andre tanker for meg. Det ligger en enorm frihet i det å være et Guds barn.

I vår hektiske hverdag med alt det som sluker tida vår, trenger vi noen ganger å stoppe helt opp.

Det er godt for oss å stille spørsmålstegn ved hvordan vi lever.

”Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet”. (Salme 90,12)

Det blir fort rutiner og inngrodde vaner som preger dagene våre. De glir forbi nesten uten at vi får det med oss, og plutselig oppdager vi det; «Hvor ble vinteren av?» spør vi fulle av oppriktig forundring, og det er som om vi våkner av en dvale. Øyeblikket er kortvarig, og plutselig er vi en del av dansen igjen. Helg, ukedager, helg, ukedager, pust, pes. Stopp!

Løft blikket, du Guds barn, og kjenn at Han er Gud. Han er din Herre. Han har skapt deg, og frelst deg, og han har en plan for livet ditt. Zoom ut et lite øyeblikk og se på livet ditt; Hva er status?

Er livet ditt sånn du ønsker det skal være? Er det i tråd med Guds vilje for deg? Og hva kan du eventuelt gjøre for å endre på rutinene?

En tydeligvis klok mann, den amerikanske forfatteren Alvin Toffler har sagt: «Du må tenke på de store tingene, mens du gjør de små tingene, slik at de små tingene går i riktig retning.» (min oversettelse) Og det er dette saken gjelder. Det viktigste i våre liv som kristne er at vi får leve som disipler, være lys og salt i verden. Og at vi gjennom vår livsstil (de små tingene) får peke på Jesus – han som er meningen med livet (de store tingene).

I møte med Guds perspektiv på livet føles det rimelig meningsløst å stresse rundt etter alle punktene i almanakken min. Lar jeg han få prege avgjørelsene, prioriteringene, relasjonene og oppgavene mine derimot – da blir saken en helt annen.

Hva er status hos deg?

 

* ok da, nå har jeg fått barn, men jeg hadde ikke det da jeg skrev dette.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

For mye nåde?

Brutalt ærlig: Jeg føler jeg egentlig ikke så ofte at jeg har et stort behov for frelse. Livet mitt er ganske fint det. Jeg har lært om Gud og Jesus siden jeg var bitteliten, har alltid vært ei ganske pliktoppfyllende jente, og har ikke akkurat levd et utsvevende liv. Snill er jeg også, som regel. Hvis jeg sammenligner meg med andre vil jeg tro at jeg stiller ganske godt i konkurransen. Jeg fortjener nesten at Gud liker meg.

Men dette at jeg ikke kjenner på det store behovet for frelse, sier kanskje sitt om at jeg faktisk trenger det.

Jeg blir egentlig ikke veldig overraska hvis du som leste denne overskriften tenker: Nåde? Dét har jeg hørt før. Dette kan jeg. Jeg har tenkt sånn selv, og jeg kan regla veldig godt: Jeg vet at Jesus døde på korset, vant over synda. Jeg vet at jeg kan leve evig fordi Gud har vist meg nåde. Men jeg har også opplevd at Gud har satt meg litt på plass når det gjelder akkurat slike tanker.

Det har vært en tankevekker for meg, mange ganger, at Jesus får jeg aldri hørt nok om. Jeg trenger å høre det igjen og igjen. For det glipper så lett igjen. Veien er mange ganger så kort fra: ”Takk og lov og halleuja for nåden” til ”Hva var greia igjen?” Jeg trenger ganske ofte å få de viktige påminnelsene.

For et par uker siden snakket vi om tilgivelse i bibelgruppa jeg er en del av, sammen med en gjeng som går på videregående. Samtalen dreide seg etter hvert om hvorfor vi syns det er vanskeligere å be medmennesker om tilgivelse, enn det er å legge frem synda vår for Gud. Jeg begynte å fundere på om vi egentlig har et riktig bilde av hvem vår Gud er, når vi opplever det på den måten. Har vi ingen frykt for Gud? Det kan nesten virke som om vi har fått for mye nåde, tenkte jeg.

For vi liker å beskrive Gud som nådig og kjærlig. Og det er han. Men han er også hellig, rettferdig, dommer, fast, uforanderlig, allmektig, evig. Det er nettopp derfor nåden og kjærligheten får verdi. For å forstå hvem Gud er trenger jeg å lese mer enn bare ett bibelvers, og mer enn bare Det nye testamentet for den saks skyld. For at jeg skal få et rett og sant gudsbilde trenger jeg å forstå hele pakka.

Vi velger hele tiden merkelapper som vi setter på Gud. I våre forsøk på å definere og forklare ham plasserer vi han i bås. Men Gud blir ikke noe mer snill, god, kjærlig, nådig, naiv og koselig som en gammel bestefar – samme hvor mye vi vil at han skal være det. Gud er den han alltid har vært. Uforanderlig.

Superateisten Richard Dawkins, skriver i boka si The God Dellusion at Det Gamle Testamentets (GT) Gud kanskje er den mest ubehagelige karakteren som finnes i all fiksjon. Nå tror ikke jeg at GT er fiksjon, men vi tar poenget hans hvis vi har lest GT. Gud er ingen nikkedokke. Det viser han gjennom hvordan han forholder seg til Israelsfolket gjennom GT. Han tåler ikke synden, men han viser dem allikevel nåde igjen og igjen. Gud er konsekvent, og forandrer seg ikke.

Når jeg sier at jeg ikke alltid føler at jeg har så stort behov for frelse, så handler det om gudsbildet mitt. For når jeg forstår at Gud er hellig, da ser jeg at jeg ikke kan ha et forhold til han. Da innser jeg at det må noe til for at jeg skal kunne møte Gud. Og det må skje på Guds initiativ. Jesus er min eneste mulighet. Da får nåden virkelig verdi. Da blir det uendelig stort at det er tilgivelse å få, gang etter gang. Også er det for mye nåde vi har fått. Ufortjent mye. Nåde over nåde, sier Johannes. Takk, Gud!

Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet. Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (Rom 5,19-21)

 Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, 9. november 2013.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Utfordrende raushet

De siste ukene har jeg fundert mye på det å være raus. Det begynner med en erkjennelse av at jeg langt i fra klarer å leve opp til alle idealene jeg setter for meg sjøl. Jeg vil så gjerne være perfekt, si de riktige tingene, gjøre mest mulig godt for andre, og aldri tråkke feil. I tillegg til å forholde meg til sorgen over at jeg ikke klarer å leve dette perfekte livet, må jeg også forholde meg til alle de som blir utsatt for mine feiltrinn. Enten de misforstår noe som kommer feil ut, eller de ser at jeg ikke evner å gjøre alt det gode jeg har mulighet til å gjøre, så må jeg åpent og ærlig si: Dette er meg, her er mitt liv, med alle feil og mangler det innebærer. Det er når jeg står midt oppi dette livet jeg tenker: Jeg har behov for å bli møtt med raushet. Jeg trenger at andre møter meg med nåde, med overbærenhet, og med en tanke om at: Ho gjør sitt beste, ho har sin historie og sine særegenheter, og det er helt greit. Det er godt nok.

Som kristen får jeg stå på stødig grunn med disse tankene, og frustrasjonen over å aldri kunne bli et perfekt menneske. Jeg har møtt han som gir meg nåde for hver dag. Jeg har møtt han som gir meg tryggheten i at jeg er god nok, fordi jeg er i Kristus. Det gir funderingene mine et annet utgangspunkt enn om jeg var utrygg på hvem jeg er. Fordi jeg får leve i Guds nåde er jeg ei jente som ønsker å fylle meg med hans ord. Gjennom bibellesing og bønn, ved å utsette meg for påvirkning av, og oppdragelsen ved, Den hellige ånd (Gal 5,22-23), innser jeg at jeg fortsatt har mye å lære om hvordan Gud ønsker at jeg skal leve i relasjon til andre mennesker.

Jesus har gitt oss et forbilde å strekke oss etter når det gjelder å møte andre med raushet. Tenk å ha samme sinnelag som Kristus Jesus. Slik Jesus så forbi det ytre, og så til hjertene hos de han møtte, slik skulle jeg ønske jeg også kunne møte mennesker i større grad. Hvis jeg kunne klare å tenke litt lenger, før jeg reagerer på noen som snubler i ord, unnlater å stille opp på ting, slipper ut av seg spydige kommentarer eller sier ting jeg er helt uenig i. Hvis min oppførsel skal være preget av medfølelse, barmhjertighet og ydmykhet, hvis jeg skal være raus mot andre, slik jeg trenger at de er rause mot meg – da utfordrer det mine tanker og min oppførsel.

Når vi som er kristne, kan få lov å tenke så ambisiøse tanker om oss selv, som at vi er Guds øyne, ører, hender og føtter i denne verden, da tror jeg det viktigste vi gjør er å be. Etter disse ukene med grubling har jeg i alle fall kommet fram til noe: Jeg trenger å bli ydmyk. Jeg trenger å løfte blikket opp fra meg selv og det å sette mine behov først. Og jeg må huske på at jeg aldri vet alt om menneskene jeg møter. Det er mine bønneemner nå.

Jeg ønsker å være raus. Ikke slik mange bruker begrepet, at alt er greit, og at vi dermed ikke kan si at Gud mener noe er rett og noe er galt. Men raus, slik Paulus beskriver det, som overbærenhet, noe som skal kjennetegne oss kristne. Vi, som er tilgitte syndere, skal få møte hverandre som akkurat det.

Tenk hvor stor nåde det er, at vi kan bli møtt av en raus, nådig og kjærlig Gud. Eller god, overbærende og tålmodig, som er Paulus ord i Romerbrevet 2,4. Tenk hvor stor nåde det er, at vi kan ta stadig nye skritt på veien sammen med Gud, og bli mer og mer den utgaven av oss selv som han ønsker vi skal være. Det nye mennesket som stadig fornyes i vår skapers bilde og lærer ham å kjenne (Kol 3,9-10). Jeg tror at det å bli et rausere menneske er et ønske Gud har for deg og meg. Jeg tror det er et resultat av kjærligheten vi blir møtt med. Hva tror du?

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,35

«Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,1-5)

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 21.september 2013

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Slipp taket – han holder

Denne teksten er til deg som har noe som binder deg, noe som holder deg nede, som holder deg fast. Dette er til deg som er perfeksjonist, du som er sliten av følelsen av å ikke strekke til, å ikke være god nok, sterk nok, flink nok. Det er til deg, og det er til meg. Vi som trenger at tankebygningene våre rives ned, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus (2. Kor 10,4-5). Det Jesus vil gi oss er nemlig sin fred og sin frihet.

The cut is deep, but never deep enough for me
It doesn’t hurt enough to make me forget
One moment of relief is never long enough
To keep the voices in my head from stealing my peace
Controlit’s time, time to let you go

Amerikanske JJ Heller er en av mine favorittartister, og ”Control” (se nederst) er en av sangene hennes som treffer noe dypt inni mitt hjerte. Sangen er basert på ei jente – Brittanys vitnesbyrd. Hun kjente på et enormt forventningspress fra familie, skole og seg selv, og for å få følelsen av kontroll over maktesløsheten og smerten hun kjente på begynte hun å kutte seg selv. Jo mer hun gjorde det, jo mer fikk selvskadingen kontroll over henne, og ikke før hun overga alt til Jesus ble hun fri fra avhengigheten som hadde oppstått.

Perfection has a price, but I cannot afford to live that life
It always ends the same; a fight I never win

JJ Heller ble inspirert av Brittanys vitnesbyrd til å skrive ”Control”, og forteller at det gikk opp for henne hvordan selvskading blir det samme som andre destruktive avhengigheter. Selv knytter hun sine ønsker om å alltid gjøre ting perfekt til det hun ønsker å formidle med sangen. Vi er kalt til frihet i Jesus Kristus (Gal 5,13), og da betyr det at han kan sette oss fri fra alt som binder. Vi er fri fra avhengighet, usikkerhet, perfeksjonisme og destruktive tanker.

I’m letting go of the illusion
I’m letting go of the confusion
I can’t carry it another step
I close my eyes and take a breath
I’m letting go

Det som gjør at min tro holder er at Gud viser meg at han tar livet mitt på alvor. Han tilbyr ikke lettvinte løsninger og plasterlapper som dekker over skitne sår. Han møter meg der jeg er. Jeg kan tømme meg helt hos han, åpne meg opp og vise fram alle sår og skrammer jeg får gjennom livet. Han renser sårene, trøster og hjelper meg. Løfter blikket mitt, og lar meg få møte nåden og kjærligheten som strømmer mot meg fra hans øyne. Det kan gjøre vondt når sårene renses, når alt må bearbeides i lys av Guds vilje. Det kan gjøre vondt å slippe taket, men kontrollen jeg tror jeg har i livet mitt er en illusjon. Når jeg slipper opp kjenner jeg at Gud holder meg fast. Det var ikke fordi jeg klamret meg til han jeg ble holdt oppe.

There were scars before my scars
Love written on the hands that hung the stars
Hope living in the blood that was spilled for me

Denne siste delen av teksten er den som griper meg aller mest. Meg og mitt liv i lys av han som er frelser og skaper gjør at jeg føler meg liten, men samtidig uendelig verdifull. Jeg kjenner Jesus. Han som ble såret for mine lovbrudd, knust for mine synder. Han som er den store legen, vel kjent med smerte. Det er så godt for oss å vite at Jesus vet hva han snakker om når han møter oss og alt det mørke vi bærer på. Det var arr før mine arr, og det er håp for meg i Jesu blod.

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. (Jesaja 53,4-5)

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 8. juni 2013

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Hva er din Justin Bieber?

Han er over alt om dagen, og i mitt liv er han veldig tilstede fordi jeg skriver masteroppgave om han. Nå lurer jeg på en ting: Går det an å skrive en andakt om Justin Bieber?

Jeg kunne for eksempel sammenligna de store folkemengdene som flokker seg rundt ham uansett hvor han går, med hva Jesus opplevde. Det hadde gått an å spørre om Bieber er et godt forbilde. Kanskje ville mange blitt overrasket over hva slags verdier han formidler.

Eller jeg kunne sagt noe om hva slags forhold belieberne, fansen, har til han. Det er flest jenter og de (eh.. vi?!) føler faktisk at de kjenner han. De kan alt om oppveksten hans, og hvordan han har blitt en stor artist. De følger livet hans tett gjennom oppdateringene han selv gir i sosiale medier, eller hvordan andre, mer og mindre sikre kilder, forteller hva han gjør til enhver tid. Er det kanskje mulig å trekke noen sammenligninger til hvordan vi kjenner Jesus, og hvor opptatt vi burde vært av han?

Kanskje kunne jeg sammenligna mitt eget personlige forhold til Jesus med hvordan Biebers fans lar han prege deres hverdag. Plakatene over senga gjør at han er det første de tenker på når de våkner, de hører på en spesiell sang av han for å bli glad, de leser alt de kommer over om han og det største ønsket er til enhver tid å bli sett av Bieber. En retweet fra han er lykke på jord.

Eller hva med Biebers sanger? All around the world people want to be loved, synger han. Og det universelle behovet for kjærlighet kan vi jo lett si mye viktig om, i lys av hva slags gudsbilde Bibelen tegner opp for oss. Seven billion people in the world trying to fit in, synger han i en annen sang. Og dermed kan vi si noe om identitet, og gi gode svar på hvem Bibelen lærer oss at vi er. På sangen Pray spør han seg hvordan vi kan gjør verden til et bedre sted når vi møter så mye nød rundt oss. Det er himmelhåp i denne sangen. Andaktsmateriale spør du meg.

Jeg tror allikevel den innfallsvinkelen som ville truffet meg i mitt eget liv hardest ville vært hvis jeg sammenlignet Justin Bieber og oppmerksomheten fansen gir ham med noen de tilber. Det virker som om det er noe religiøst over måten de forholder seg til Bieber på. Det er som om et tomrom i livet fylles, og artisten blir som en gud for dem. Veien er ikke lang fra å være fan til å tilbe noen. En belieber støtter han uansett hva han gjør, fikk jeg forklart. Da er det viktig at det han gjør er bra.

Så ville jeg spurt: Hva er din Justin Bieber?

Mannen min svarte ganske kontant da jeg testa ut spørsmålet: Fotball. Hvorfor det? Fordi jeg bruker mye tid på det, og prioriterer bort andre ting. Jeg kjenner andre som ville svart interiør, opplevelser, trening eller sosiale medier. Også må jeg jo spørre meg selv. Hva er min Justin Bieber? Det kan være så mange forskjellige ting som trekker meg bort i fra Gud, så mange ting som jeg dyrker ved at jeg prioriterer tid og krefter på det som ikke er godt for meg. Å være fan er ikke så farlig, men når det blir altoppslukende er det verre. Hvis du er med på bildet.

Sist, men ikke minst ville jeg selvfølgelig henvist til hva Gud sier om å tilbe andre. Og det er ganske klar tale: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Punktum.

Justin Bieber. Plutselig ble det utfordrende for meg.

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 20. april 2013

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Vanskelige sannheter

Det er en veldig spesiell opplevelse å møte blikket til det nyfødte barnet i armene mine. Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvordan ble du deg? I vår store og til tider skremmende verden er det så overveldende å få sitte der med et bittelite mirakel. Underfullt skapt, høyt elsket, kjent av Gud helt fra begynnelsen av.

Mitt lille vidunder har ennå ikke begynt å stille seg selv de store spørsmålene jeg gjør når jeg beundrer henne, men i løpet av de neste årene har jeg store planer om å forsøke å gi henne svar på dem. Det tror jeg at jeg kan fordi jeg selv har funnet gode svar.

Hvem er jeg? Det er et spørsmål jeg aldri blir ferdig med, men den grunnleggende tryggheten har jeg funnet, for jeg vet hvor jeg skal lete etter svar og hvem jeg skal spørre.

Å lese i Bibelen lærer meg to viktige ting. Minst. Der viser Gud meg hvem han er, og i lys av det: Der viser Gud meg hvem jeg er. Jeg er skapt, elska, verdifull, møtt med nåde – en tilgitt synder. Det er store ord, som er vanskelige å ta inn over seg betydningen av. Og det er nettopp her jeg stadig blir utfordra. Dette er grunnen jeg står på, disse ordene, disse sannhetene. Det er frigjørende og uendelig godt å få bygge livet på den vissheten. Samtidig er det to ting som alltid står i veien for meg, og utfordrer meg når jeg spør meg: Hvem er jeg? Å la Guds sannheter om meg bli sannheter i mitt liv er ofte vanskelig.

Det ene skjer når jeg ser meg selv i speilet. Da ser jeg kvisene, håret som ikke er fint, de blå ringene under øynene, magen som ikke er flat. Jeg er min verste kritiker. Og i hodet surrer stemmene: Ikke pen nok, ikke smart nok, har ikke noe å komme med. Det er da jeg trenger Guds lys over saken.

Det andre skjer når jeg sammenligner meg selv med andre. Hvem er jeg? Svaret blir så ofte: Jeg er ikke like flink som han. Jeg har en dårligere jobb enn henne. Jeg er ikke så viktig som han som holder så gode andakter. Jeg er ikke verdt noe for jeg har ikke de riktige vennene. Jeg ville hatt det bedre med et stort hus og en nyere bil. Eller jeg sier: Jeg er i alle fall bedre enn henne. Jeg er flinkere enn han. Jeg har det finere hjemme enn de. Svaret på spørsmålet blir ikke hva jeg er, men hva jeg gjør og har. Det er da jeg trenger Guds lys over saken.

Hvem er jeg? = Hvem sier Gud at jeg er?

Og svaret på det spørsmålet er ikke at jeg peker på alt jeg har gjort og fått til, hvilke eller hvor mange venner jeg har, hvordan huset mitt ser ut, eller om jeg er flink til å ”gjøre ting for Jesus”. I bunn og grunn handler det om hvem Gud er. Det Gud sier at jeg er, sier han uavhengig av hva jeg gjør. Guds kjærlighet, omsorg og nåde gir han meg uavhengig av om jeg er en ”flink disippel”, har mange studiepoeng eller en god jobb.

Det er frigjørende å ta Guds sannheter innover meg. Jeg er skapt, elska, verdifull, møtt med nåde – en tilgitt synder.

Det trenger jeg å minne meg selv på. Det trenger jeg å la Gud minne meg på. Og det er det beste jeg kan gi videre til mitt lille vidunder.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Sal 8,4-5

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 16. februar 2013

1 kommentar

Filed under Uncategorized