Dette er til deg som er ung og singel. Du som leter etter den rette, den alt skal falle på plass med. Jeg har noe på hjertet til deg.
Å finne ”den rette” er ikke meninga med livet. Alt blir ikke perfekt og happily ever after fordi du gifter deg med en bra fyr eller ei bra dame.
Den personen du er nå, det er den personen du tar med deg inn i et forhold og eventuelt inn i et ekteskap. Du blir ikke magisk forandra den dagen det skjer.
Så jeg har lyst til å dele en erfaring med deg. For jeg trengte å høre noen andre minne meg på det da jeg var singel.
Singeltida – uansett hvor lenge den varer – er en gave og en mulighet. Hvis du er stressa over tanken på hvem, når, hvordan, hvorfor ikke nååå, stopp opp. Pust med magen og kjenn at du står på stødig grunn:
Den viktigste sannheten i ditt liv, er at Gud elsker DEG. Gud skapte deg og frelste deg og ønsker å gå sammen med deg gjennom livet ditt. Når alt skrelles bort, handler det bare om Gud og deg. Du trenger ingen kjæreste for å være verdifull. Du er deg, og det er SÅ bra!
Det er helt sant at Gud har skapt oss med lengsler etter en å dele livet med, så det er det naturligste i verden å kjenne på. Samtidig er en livslang relasjon, som et ekteskap er ment å være, noe av det mest utfordrende du kan gi deg selv. Det er i praksis to syndere som bestemmer seg for å velge hverandre hver dag, å leve sammen dag ut og dag inn. Og tro meg, det blir ikke rosenrøde dager ever after. Det kan bli mye bra! Og det kan bli mye dritt på veien.
Den beste gaven du kan gi deg selv, og den du eventuelt skal dele livet med – det er at du bruker singeltida di bra. Akkurat nå er du singel. Akkurat nå har du tid og mulighet til å bli godt kjent med deg selv, finne ut hvem du er. Våg å stille deg det spørsmålet: Hvem er jeg, når alt er skrella vekk? Uten relasjoner, prestasjoner, måten jeg ser ut på også videre. Den du er – det er den personen Gud har skapt, elsker og har gått i døden for. Du er SÅ verdifull. Det er ikke sikkert du føler det sånn. Og har du gått på noen dating-smeller, eller opplevd å få hjertet knust i relasjoner med andre, så vet du at det ikke er alltid du føler deg verdt å elske. Veien kan være kort til motløshet og sorg. Løp til Jesus med det med en gang. Be – med så få eller mange ord du vil og klarer. Gi det til Gud.
Jeg gikk gjennom noen ekstremt viktige prosesser som singel, og den jenta jeg var da jeg ble sammen med Sven Arne, er en ganske annerledes jente, enn hvis vi skulle blitt sammen et par år tidligere. Det var faktisk avgjørende viktig for at vår relasjon har fungert i ettertid. Jeg fant meg selv – i Gud – i den prosessen. Landa i hvem jeg er, ble trygg på at min verdi står fast uavhengig av relasjonen til min kjæreste eller hva jeg kunne prestere. Jeg forstod hvor viktig det var for meg at han hadde de egenskapene han har, og måten han lar meg få være meg på – med alle min styrker og svakheter – det er nåde i praksis hver eneste dag.
Bruk singeltida di bevisst til noe godt. Be Gud om å la deg få slippe å stresse. Og be Gud utruste deg til å være et menneske som er til velsignelse for de rundt deg – enten det blir for en kjæreste, og/eller i andre nære relasjoner. Våg å be Gud føre deg inn i prosesser der du kommer ut av det med noen nye perspektiv og stoler enda mer på at hans kjærlighet er det viktigste i ditt liv.
Å gifte seg er ikke meninga med livet. Det er å leve livet sammen med Gud. Så begynn med det. Gi han alt, både gleder og sorger, og be han hjelpe deg til å leve med og for Ham.
Du vet. Når du sier noe om kropp. Så er folk der med en gang. Gode, snille, hjertevarme medmennesker: Du er fin, du ser bra ut! Heiaropene er der, og det er fint. Vi må fortsette å gi hverandre kjærlighet, men jeg må bare si det med en gang: Det er ikke derfor jeg skriver dette. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet og gode ord. Det er ikke et utrykk for utrygghet og mistrivsel. Det er bare noen tanker jeg tenker høyt. Kanskje du kjenner deg igjen i at du er et sted på reisen?
Jeg så noen bilder av meg selv i dag. Det var lite flatterende lys, uheldige vinkler, bleik hud og halvhjerta smil, trøtte øyne og dobbelthaker. Jeg ble sittende og se i fascinasjon.
Når jeg velger ut et bilde av meg sjøl, velger jeg selvfølgelig det uten dobbelthaka, med liv i øynene – og ikke minst åpne øyne. Bilder i froskeperspektiv er ikke helt tingen.
Før hadde jeg ikke klart å se på sånne bilder i deg hele tatt. Nå svelger jeg unna den første spontantreaksjonen og tenker: Sånn kan jeg også se ut.
Det er logiske forklaringer på alt det uheldige, men sånn kan jeg virkelig også se ut. Og folk flest ser meg jo i alle mulige vinkler, for jeg er ikke et stillestående selfiemenneske in real life. Jeg er dobbelthaker og mammamage og trøtte øyne og sliten kropp. En kropp som jeg øver meg på å elske og være takknemlig for, som rommer alt det jeg er.
Og jeg er også et smil, ei som øver seg på å være mer utadvent, sosialt tøff, imøtekommende og inkluderende i det som kan føles som utrygge situasjoner. Jeg er også en klem, et omsorgsfullt spørsmål, ei som danser litt til musikken under middagslagingen. Jeg er ho som svinger rundt med ungene og løper om kapp litt fordi det er gøy. Og ho som har bekymra rynke i panna, snakker fort og kan bli bråsint så hele kroppen kommuniserer alt på en gang. Jeg er ikke stillestående og ensidig. Jeg er meg i en kropp.
Og jeg øver meg. Det blir lettere og lettere. Jeg øver meg på å like kroppen min, like (og le av!) de uheldige vinklene og være forsonet med at selv om alt er dvaskere enn før, er det ubetydelig for hvem jeg er. Jeg vil være sterk, glad, vennlig, omsorgsfull, inkluderende og interessert. Og jeg tror sånne drømmer gjør meg litt vakrere enn jeg egentlig tenker at jeg er.
Det er på øynene jeg automatisk vurderer om andre mennesker tiltrekker meg. Innsida, sjelen som springer meg i møte.
Og ja, det blir lettere. Hvorfor skal vi hate disse kroppene våre? Det spør jeg Gud om så ofte, og han svarer med å gjøre meg litt og litt tryggere på meg selv. Så overfladisk og teit kroppshatet er i det store perspektivet, og så altoppslukende og ødeleggende det kan være for oss. Gjør det til et bønneemne for deg selv og andre du vet sliter med det. Guds frihet inkluderer ikke selvhat og fordømmelse over kroppen. For noen stikker det så dypt at det er behov for profesjonell hjelp – gjør det! For utrolig mange av oss er dette en usunn greie som preger oss så unødvendig mye. Heia deg! Du er nydelig! Og til sammen utvider vi forståelsen av alt det vakre skaperverket består av.
Sammenligning er konkurransen alle er med på, som ingen vinner.
I min Instagramfeed dukka dette sitatet opp for en liten stund siden: Comparison kills contentment. Sammenligning dreper tilfredsheten.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var tilfreds med livet mitt, med kroppen min, med klærne, leiligheten, bilen, utdannelsen, alle valgene jeg har tatt i livet.
Men sannheten er at jeg er ramma av det samme som du og garantert kjenner deg igjen i: den ekstremt destruktive sammenligningen.
Hva er greia med sammenligning? Hvorfor har vi det sånn at når vi ser noe andre gjør bra, så tenker vi – dette er dårlige nyheter for meg? Jeg vil se like bra ut i bikini, ha en like bra tale, dra på en like fin ferie.
Og det som kanskje er kjipest å innrømme: Hvis noen presterer noe litt sånn halvveis, tenker jeg at det er gode nyheter for meg, for da er det jeg som vant den konkurransen. Den konkurransen som ingen snakker om, men som alltid er der. Sammenligningskonkurransen, med bare tapere.
Det finnes et stort og viktig svar på hvorfor vi sammenligner oss. Det handler om grunnlaget for hele livet vårt, og om hvordan vi oppfatter virkeligheten vi lever i. Som kristne tror vi at denne verden er ødelagt av syndefallet.
Vi som egentlig ble skapt til å leve godt sammen, med hverandre og med Gud, vi er nå ødelagt av syndefallet. Sammenligning er et helt konkret resultat av at vi er syndere i en ødelagt verden.
Sammenligning kommer ikke fra Gud, men er et utrolig effektivt virkemiddel som djevelen bruker for å skape splid og destruktivitet blant oss.
Da jeg var 16 år, sa mamma noen befriende ord til meg: Det blir bedre, Maria. Alt blir bedre! Hormonelle meg, på jakt etter hvem jeg er, hvilke venner jeg skulle la prege meg og hva jeg skulle gjøre med livet mitt – jeg trengte det svaret så inderlig. Alt blir bedre!
Ja, det ble bedre. Mye, men ikke absolutt alt. Sammenligningstrollet har fulgt meg videre. Det har bare skiftet litt form, begynt å trykke på noen nye knapper. Som 16-åring tenkte jeg ikke på leilighet, bil, hvordan barna mine er sammenlignet med andres og hvor mye jeg tjener.
Og tanken hadde aldri slått meg at mødre sammenligner kropper og interiør og hvilke venner de har. Men de gjør jo det, for sammenligningen følger oss hele livet.
Du tenker kanskje at jeg bare har dårlige nyheter, men det finnes lysglimt. Gud vil ikke at vi skal la løgntankene, sammenligningen, lamme, binde og begrense oss. Og det første skrittet på vei mot frihet fra en sammenligning som tar livsgleden fra deg, det er å bli bevisst på at du gjør det.
Stopp gjerne opp, tenk deg om. Hvilke områder har du sammenlignet deg med andre på i dag? Hvilke sannheter er det da du fyller deg med?
Hvis det du går og sier til deg selv er: Jeg er ikke bra nok, jeg er ikke tynn nok, jeg er ikke flink nok, rik nok, anerkjent nok. Jeg har ikke den riktige buksa, klokka, frisyren. Jeg er ikke så utadvendt, alltid glad, snill mot de rundt meg eller flink til å se andre. Jeg har ikke nok muskler, riktige venner eller musikksmak.
Hvis du sier disse tingene til deg selv – og bare vær ærlig, vi driver jo med dette hele gjengen – da trenger du å oppdage det. Bli bevisst på hva du sier, og gi det til Gud.
Vi lever i en syndig, ødelagt verden, ja. Djevelen vet hvilke knapper han skal trykke på for å tråkke oss ned, ja. Men Gud bryr seg om hvordan vi har det. Han vil hjelpe oss til å se hvem Han har sagt at vi er. Og du er DEG, og jeg er MEG.
Og jo mer vi klarer å glede oss over at vi er ulike, jo mindre blir vi bundet av at vi sammenligner oss.
Det jeg gjør når jeg sammenligner meg, er at jeg sammenligner min innside, med den utsida andre viser meg. Der har du oppskriften på dårlig selvbilde.
Og det motiverer meg til å være ei som snakker ærlig om hvordan livet bak min utside ser ut. Ikke for å dele alle private ting, men for å minne andre på at jeg er mer enn, og noe annet enn, det du tilfeldigvis får glimt av gjennom utsida mi.
Så dagens fire tips til deg:
1. Bli bevisst på at du sammenligner deg.
2. Erstatt løgnene du fyller deg med i de situasjonene med sannheter fra Gud.
3. Be Gud om å få leve i friheten til å være den du er og til å glede deg over andres gode sider.
4. Bli med på å bekjempe sammenligningstrollet ved å snakke ærlig om livet.
Vi har kjøpt en gigantisk sofa, og den gjør oss så glade. Ikke fordi det er en utrolig fancy eller spesiell sofa, men fordi den rommer så mange, og fordi det betyr at vi har ei stor stue å plassere den i.
I løpet av sommeren har vi møtt mange kjente, og alle har sagt ca det samme: Så spennende at dere skal flytte til Fredrikstad, der er det fint! Men hvorfor akkurat dit? Dere har ikke så mye familie der?
Og hver eneste gang har vi sett på hverandre og smilt litt, vært usikre på hvordan vi skal svare og endt med å si noe sånt som: Nei, altså, Sven Arne har jo vokst opp i nærheten, og har litt familie der, men det blir ikke å flytte nærmere noen av våre foreldre nei. Vi vet ikke helt hvorfor, men spør oss om fem år, så er vi sikre på at vi har et godt svar på hvorfor vi skulle akkurat dit.
Det vi egentlig kunne svart, som kanskje ville vært litt rarere, men mer filterløst, er: Vi tror at Gud kaller oss til Fredrikstad, men vi aner ikke hva det betyr helt ennå.
Det har tatt litt tid å våge å si det sånn, rett ut.
Og her kommer sofaen inn i bildet. For i løpet av de siste nesten fem årene i en liten leilighet i Oslo, har vårt prosjekt vært å bygge denne lille familien. Vi har elsket jobbene våre, å bo nærme barnehage og jobb og å føle at vi er en del av et lite samfunn i den store byen. Men nå har vi lenge følt på at det venter et nytt kapittel for oss. Familien er komplett, vi trenger ikke ta hensyn til unntakstilstander i forbindelse med svangerskap fremover, og vi er klare for å finne en rytme og en hverdag som passer for oss alle. Og en av de tingene vi begge har savna veldig, er muligheten til å ha mer besøk. Vi har ofte hatt middagsgjester og venner innom, både planlagt og spontant, men nå åpner det seg en helt ny verden av muligheter. Flere av gangen. Overnattingsgjester! Besøk hos den ene uten at den andre må gå ut på noe.
Samtidig er det rart å tenke på at vi ikke vet helt hvem det blir ennå. Vi flytter jo fra alle de som til nå har kunnet stikke innom. Men vi tror Gud vil ha oss i Fredrikstad, så vi kan vente i spenning og forventning på hvem som skal bli våre nye relasjoner.
Jeg drømmer om noen å strikke med, noen å studere Bibelen med, noen å lufte gleder og sorger med, noen å drikke kaffe med og noen å le med. Noen å dele liv med. Noen å be med. Jeg drømmer om noen å lære av og noen å dele videre det jeg har fått med. At folk fortsetter å stikke innom.
Om jeg ikke vet nøyaktig hva som ligger foran i et nytt hus, på et nytt sted, så vet jeg at vi har kjøpt en sofa og at veldig mange av mine drømmer kan knyttes til den.
Derfor ber jeg nå om at terskelen vår må være lav, at døra må oppleves åpen. At sofaen må kjennes som et sted du har lyst til å sette deg godt til rette i og bli en stund.
Å kjøpe den sofaen føles som en konkret start på det ukjente som ligger foran, det jeg ikke helt klarer å gripe og materialisere. Det begynner med den sofaen.
Også tror jeg det fortsetter med gjesterommet, der vi har planer om å ha ei god seng, en stol, noen bøker vi er glade i og alltid nyvaska sengetøy på.
Hvis du har lest denne posten nå, og tenker: Jeg har lyst til å sitte litt i den sofaen – så kan det jo være du kjenner oss godt nok til at det er helt naturlig å invitere seg selv, eller kjenne seg trygg på at vi kommer til å invitere deg på besøk, men det kan også være at du bare kjenner oss så vidt. Send en melding da vel. Ta deg en pause hos oss. Det er kort vei fra Oslo til Fredrikstad for eksempel. Bare nevner det.
Vi lever jo dette livet vårt, med mat som lages uansett antall tallerkener på bordet, og vi elsker at andre engasjerer seg i det. Måtte sofaen (og det store spisebordet og gjesterommet) bli til velsignelse.
Vi har starta podcast, Ingebjørg og jeg. Det er skummelt og moro, og jeg er veldig spent på hva det egentlig blir utover høsten. Vi har planer og lister med navn på bra damer, men blir det bra? Det må vi bare hoppe uti og håpe på.
Livet er spennende og fullt av ideer vi bare kan glemme ut og overse. Dette har vi ikke klart å glemme, så nå må vi bare gjøre noe med det! Hoppe og håpe det bærer!
Håper du blir med! Og gi gjerne tips til bra damer vi kan snakke med.
Det siste året har jeg vært veldig bevisst på hva jeg fyller instagrammen min med. Jeg åpner den appen flere ganger daglig, og da er det så viktig at jeg ikke fyller meg med drit og ting som gjør at jeg føler meg dårligere av det. Helt konkret: mindre selfie-profiler, mindre interiør, mindre kosthold, mindre trening og kropp. Og helt konkret: mer ekte liv, mer ærlighet, mer hverdag, mer bibelvers og mer av kristne jenter og damer jeg kommer over. Det siste har vært veldig moro, for det fins jo et helt nettverk, og når jeg oppdaga en fant jeg fort flere. Amerikanske kristne damer for eksempel – de er en hel gjeng, og de gir ut bøker og musikk hele gjengen. (Jeg tar gjerne i mot flere tips!) Og instagrammen min flommer over av ting som inspirerer, bygger meg opp og hjelper meg til å fokusere på det som er godt for meg i livet: Jesus!
For noen år siden hørte jeg dette sitatet fra den amerikanske forfatteren Alvin Toffler (1928-2016):
You’ve got to think about big things while you’re doing small things, so that all the small things go in the right direction.
Og det prøver jeg å leve etter, for eksempel med den lille konkrete tingen instagram.
Ei av damene jeg har oppdaga via via på insta, er artisten Ellie Holcomb. I vinter kom ho ut med et nytt album: Red Sea Road. En av sangene der går på repeat hos meg for tida, og jeg ville dele både den og tipset om å slutte å følge dårlig påvirkning / begynne å følge bra påvirkning i dag.
Denne filmen er litt klein (er det lov å si?), men sangen og teksten er der. Lytt og ta sannhetene inn over deg. Tenk at når vi tror på Jesus får vi en relasjon til Gud, og får leve i sannheten: ALLTID ELSKA! Uansett hva jeg føler jeg fortjener, dette er sann hvile og utgangspunktet for et meningsfullt liv med fred og håp for alt vi opplever.
Some days you’re tired of trying to measure up
You see a girl whose not enough
When you look in the mirror
Some nights all you wanna do is hide
‘Cause every time you look inside
You’re face to face with failure
But you are loved, Not because of what you’ve done,
Even when your heart has run the other way
Nothing’s gonna change His love
And you are wanted Not because you are perfect
I know that you don’t think you’re worth that kind of grace
But look into His face you’ll know That you are loved
You’ve searched for something that will stir your soul
That’ll make you feel less alone
But nothing ever saves you
Well He knew before you ever took a breath
There’d be days when you’d forget
How beautiful He made you
But you are loved, Not because of what you’ve done,
Even when your heart has run the other way
Nothing’s gonna change His love
And you are wanted Not because you are perfect
I know that you don’t think you’re worth that kind of grace
But look into His face you’ll know
That Jesus, He chose you, He sees you,
He knows you, oh oh oh,
You are covered, forever, beloved, a daughter
And you are loved Not because of what you’ve done
Even when your heart has run the other way
Nothing’s gonna change His love
And you are wanted Not because you are perfect
I know that you don’t think you’re worth that kind of grace
But look into His face you’ll know
That you are loved
Look into His face, you’ll see it there
Look into His face, you’ll know, oh oh oh
That you are loved, oh oh oh
That you are loved, oh oh oh
Look into His face, you’ll see it there
You are loved
Langfredag er den viktigste dagen i verdenshistorien og den viktigste dagen i mitt liv. I fjor holdt jeg denne andakten på langfredag, og vil gjerne dele den her også. Du kan høre opptaket fra i fjor (20 min), hvis det frister mer enn litt langlesing på en langfredag.
Hvis du vil lese tekstene talen bygger på, finner du Johannes evangeliet kapittel 18 og 19 her.
Før andakten viste vi denne filmen. Advarsel:Ikke se den om du ikke klarer å ta innover deg brutale scener. Jesu død var brutal, smertefull og reell.
Dette er en brutal film. Det er så jeg må snu meg bort, for det vrenger seg inn i meg.
Jeg orker ikke ta innover meg smerten og lidelsen Jesus faktisk gikk gjennom for min skyld. Disse filmklippene satt sammen med dén teksten gjør det så virkelig og stort for meg.
Jesus led, ikke på en måte jeg kan forholde meg distansert til, men sånn det reelt var: med piskeslag, blod og smerter. Korsfestelse var tortur. Det var skamfullt å bli stilt frem på den måten, for å dø. En langsom, forferdelig død.
Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. (Jes 53,7)
Jesus Kristus, Guds sønn, Guds lam – som blir slaktet. Han som dør der på korset denne langfredagen. Han som dør for noe større enn seg selv. For deg og meg – hele verdens syndoffer. Forsoneren vår. Redningsmannen.
UTEN LANGFREDAG ER VI UTEN HÅP
Vi er ved kjernen av det vi tror på i dag. Uten langfredag er vi uten håp. Det er nesten vanskelig å finne ordene som skal få stå i sentrum i dag. Vi må be:
Jesus, vi kommer til deg i ydmykhet og takknemlighet. Vi skylder deg alt. Vil du vise deg for oss igjen i dag, la oss få se at vi er syndere som trenger deg, og at vi er syndere som er tilgitt på grunn av det du gjorde denne dagen. Hjelp oss å feste blikket på deg nå, Jesus. Du som er redningsmannen vår.
Langfredag er verdenshistoriens viktigste dag. Fordi Guds frelseshistorie er en del av verdenshistorien. Bibelen beskriver faktiske historiske hendelser. Jesus døde denne dagen, og det var noe helt unikt som skjedde.
Det å bli korsfestet var ikke unikt – det skjedde med tusenvis. Sånn sett var Jesus en i mengden. Var det bare sånn – at han var en av de mange som døde på et kors – da hadde vi ikke feiret påske i dag. Vi hadde ikke sunget På Golgata stod det et kors, hvis sangen stoppet ved: Jesus lå i den graven…
Det var noe mer: Vi kan møte langfredagen med håpet om oppstandelsen første påskedag. Vi vet at det som beskrives i Bibelen gjennom lange, detaljerte tekster, skjedde for en grunn. Det var Guds frelsesplan i aksjon.
EN MØRK DAG
Langfredag er en mørk dag. Håpet svinner hen. En mann dømmes uskyldig – Pilatus viser oss at han forstår det, uten at han griper inn. En mor mister sin sønn, disipler mister sin læremester og gode venn.
Jesus er på vei inn i sitt livs kamp – og han går seirende ut av den. Vi har lest siste side av boka – og vi vet at slutten åpenbarer en Seierherre.
Satan tenkte: Der tok jeg han! Men Jesus tok kampen med ham, og gjorde døden om til liv, mørket om til lys og all håpløsheten ble erstattet med en åpen himmel og Gud som er nær oss.
Tekstene for langfredag er detaljerte. Gå gjerne hjem og les Johannes 18 og 19 sakte i dag. Evangeliene er skrevet i ettertid. Ved korset forstod ikke disiplene hva som skjede, etter oppstandelsen ble øynene deres åpnet, da forstod de alt de hadde hørt og alt som hadde skjedd.
Jesus var Guds offerlam, og Det gamle testamentet var fullt av profetier og frempek om han. Soldatene delte klærne mellom seg og kastet lodd om kappen hans, de brøt ikke beina hans, de gjennomboret siden. Om alt står det – dette skjedde fordi..
I ettertid innså de det – han var Messias, vår redningsmann. Og de måtte skrive det ned og rope det ut, så vi kunne få høre det, se det og forstå det – over hele verden. Helt opp til Norge 2000 år etterpå.
Slik ser også vi hele Jesu liv i lys av at vi forstår hvorfor han kom. Han var ikke bare en god morallærer – han kom og levde for en større hensikt.
Å LEVE VED KORSET
Så får vi stå her ved korset i dag. Vi som er skapt av Gud til å leve sammen med han, men som er merka for livet av syndefallet. Vi som i egen kraft verken kan eller vil klare å leve livene våre slik han krever det. Vi som ikke tåler å møte en hellig Gud. Foran ham må vi falle på kne, vi er bittesmå foran den evige, store Gud. Ved korset får vi løfte blikket, ta det inn over oss. Feste blikket på Jesus, Guds sønn, Gud selv. Vår redningsmann. Den eneste i verdenshistorien som har klart å leve det livet Gud krever av oss. Vår frelser.
Vi får løfte blikket og kjenne synden som tynger faller av skuldrene våre. Vi får se naglene gjennom hender og føtter. Guds sønn som lider for vår skyld. Jesus som går i døden for deg og meg. Gud som skriver sin historie. Vi kan feste blikket på Jesus på korset, og vite at det er her det skjer. Frelsen blir vår – fordi Jesus går i døden for oss og vinner seier for oss.
Gjennom jødenes historie lærer vi Gud å kjenne. Folket kan ikke komme nær han, han er i det aller helligste i tabernakelet og senere tempelet. Dit inn kan bare ypperstepresten gå én dag i året, for å sone for folkets synder.
Når Jesus dør revner det tunge, massive forhenget i tempelet i to. Ovenfra og ned. Det er et SÅ sterkt bilde på det Gud gjør. På grunn av Jesu blod har vi nå frimodighet, til å gå like inn i det aller helligste sted.
Gud har lengtet etter å være sammen med oss. Vi kan kjenne glimt av den samme lengselen i våre egne liv, men synden hindrer oss. Vi er avhengige av at han gjør det mulig for oss, og nåer det mulig!
Gud har strekt ut sin hånd. Mørket sprekker opp og lyset slipper til. Veien er åpen, og vi er invitert inn i et nært forhold til den levende, allmektige, hellige Gud. På grunn av Jesu blod! Fordi han led på korset, seira over døden – og stod opp igjen påskedag.
Derfor er langfredag noe fantastisk for oss. En dag vi gjerne møter med ærefrykt og stillhet, ja, men allikevel prega av at det er håp der foran oss. En dag vi møter med takknemlighet og ydmykhet. Takk, Jesus, så stort det er!
DE SOM VAR DER
Jeg har tenkt på hvordan det var å faktisk være der langfredag.
Hvordan var det for Peter? Det var en mørk dag. Han med sine store ord og fakter hadde virkelig slått på stortromma: Aldri svikter jeg deg, Jesus! Da hanen gal må Peter ha ramla sammen. For en smerte han på ha kjent på, sorgen og skammen over å svikte sin venn og herre på den måten. Vi kan kjenne på liknende følelser i våre egne liv, kan vi ikke? Følelsen av å ha sviktet, Jesus, eller andre som stod oss nær. Skammen når vi må innse at vi ikke klarer å leve slik vi så gjerne vil. Så er nåden den samme til oss, som den var til Peter: Jesus støter han ikke bort når han har stått opp igjen. Nåden er radikal, og den gjelder for alle som kommer til Jesus.
I Lukas leser vi at når hanen galer for tredje gang snur Jesus seg og ser på Peter. Da husker Peter hva Jesus hadde sagt til ham, om at han skulle fornekte han. Jesus er tatt til fange når dette skjer, og en skulle tro han hadde nok med seg selv og det han er på vei til å gå inn i, men i det ser han Peter. Han leter etter blikket hans. Slik leter Jesus etter våre blikk også. Når vi vender oss bort fra ham, velger han oss ikke bort. Han speider etter oss, selv når han blir pina.
Kontrasten er stor til Judas, som forråder Jesus – og velger ham vekk. Når Judas kysser ham, for å vise vaktene hvem de skal ta til fange, sier Jesus: Venn, du har gjort ditt.
Det er ikke Jesus som velger bort Judas: Han kaller ham fortsatt venn. Det er Judas som ikke kommer til Jesus igjen etter å ha svikta. Kontrasten er stor mellom Peter og Judas.
Langfredag for Johannes og Maria. Ved korset står Jesu mor og disippelen Jesus hadde kjær. I en situasjon hvor en skulle tro at Jesus hadde mer enn nok med smerten, lidelsen og tanken på at han skulle gå i døden for å kjempe sitt – og vårt! – livs kamp, da ser Jesus de to. Han ser på dem og sier: Kvinne, dette er din sønn. Og: Dette er din mor.
Jesus vet at disse to skal leve videre på jorda ennå en stund. De sørger og kommer til å sørge i dagene som kommer. Han ser det, og er full av omsorg for dem.
Slik ser Jesus også oss. Vår tro på ham, og vårt liv som kristne, sammen med Jesus – det innebærer ikke bare et håp for evigheten der fremme. Han vant seier over døden, ja, men han ga oss også muligheten til å leve når Gud i livet her og nå. Denne omsorgen for Maria og Johannes viser meg det og understreker det. At Jesus har omsorg for oss slik vi har det i våre liv. Han kjenner hjertene våre, sorgen og smerten, lengslene og håpet som brister. Han ser oss og bryr seg.
Hvordan var langfredag for røvernepå korset. De møter Jesus så totalt forskjellig: En avviser ham og håner han, den andre setter sitt håp til han. Det er de to alternativene vi og har.
CS Lewis sa: Jesus må ha vært en løgner, en gal mann eller ha snakket sant. Det er de tre alternativene vi har. Vi kan avvise ham eller vi kan ta i mot han som vår frelser, vi kan være som den ene eller den andre røveren på korset. Det valget blir det aldri for seint å ta, og vi må ta det igjen og igjen. Også i dag sier jeg: Jesus, jeg trenger deg. Jeg klarer meg ikke uten deg. Takk for at du er min frelser og for at jeg har fått se hvem du er!
GLIMT AV LYS
Begrepet black friday har sneket seg inn i vårt norske språk. Navnet på et amerikansk fenomen, en dag med supersalg i november etter thanks giving. Langfredag på engelsk er ikke black friday, selv om dagen er svart og mørk, prega av død og håpløshet.
Langfredag på engelsk kalles GOOD friday. Den assosiasjonen er verdt å dvele ved. Det er en god dag dette. Dette er dagen når veien til himmelen åpnes. Vi er fri takket være langfredag. Vi skal ikke grave oss ned i sorgen og fortvilelsen.
De trodde at Jesus var borte – det var en helt reell sorg og smerte, men han var ikke borte for godt. Han kom tilbake to dager senere, som seierherre! Guds frelsesplan var fullført. Det er en ekstrem hendelse!
Det er et vannskille i historien. Før langfredag var himmelen lukket, synden skilte oss fra Gud. Nå lever vi i en unik tid i verdenshistorien, vi har en åpen himmel over livet. Gud har kommet nær oss.
Synden som plager oss hver eneste dag – den er vunnet over.
Og jeg klarer ikke la være å tenke på at i David Andrè Østby sin sang, Graven er tom, synger vi: Kraften som overvant døden, lever i den som er hans. I troen på Jesus, når Den hellige ånd har flyttet inn i oss, da bærer vi den samme kraften i oss, som Jesus seiret over mørket med.
Langfredag er mørke, men gir glimt av lys. Jesus ER lyset. Som seirer.
Så får vi feste blikket på Jesus i dag, dvele ved veien han gikk – for oss, smerten han led – for oss, så får vi se hva nåden er.
Det har blitt en tankevekker for meg hvordan det så fort sniker seg inn løgntanker hos meg. Jeg tenker – det er for godt til å være sant at du har ordnet opp i alt, Jesus. Kan jeg ikke bidra litt? Kan jeg ikke gjøre mitt beste, også kan du komme med nåden og fylle på resten av det jeg ikke klarer?
Når vi virkelig får se Jesus, da ser vi hvor utrolig misforstått det er å ville bidra.
Det Jesus gjorde var NOK. For tid og evighet. For livet her og nå.
Alt vi kan gjøre er å takke og tilbe. Falle på kne ved korset og si: Jesus, her er jeg. Takk at du vil ha meg. Jeg vil gi deg alt mitt. Hjelp meg å leve slik, helt åpent og ærlig, nær deg, i nåden. Amen.
Fra tid til annen funderer jeg mye på dette med gudsbilde og om jeg har et rett og godt og sant bilde av hvem Gud er. Jeg merker at jeg alltid har mer å lære om han, og jeg gleder meg over nyansene jeg blir klar over og hvordan jeg stadig får erfare en dypere relasjon med han som har skapt meg og frelst meg. Og samtidig må jeg passe på at det bildet jeg til enhver tid har av Gud faktisk stemmer med Bibelens beskrivelse av ham, og ikke er forestillinger jeg lager i mitt eget hode. Det er så utrolig viktig at vi har et riktig gudsbilde!
Ett av ordene Bibelen bruker for å beskrive Gud er trofast. Det har jeg hengt meg opp i de siste månedene. Om alt er ustabilt, forandrerlig, usikkert, vaklende. Om andre ikke er til å stole på, om verden raser sammen. Gud er trofast. Han er stødig, han er den samme for alltid. Og når jeg blir kjent med ham i Bibelen så vet jeg hva jeg får. Gud er ikke lunefull.
En annen side ved Gud som bærer meg gjennom livet er at han vet alt. Han kjenner hele meg og han vet om alt som denne verden byr på, av ulykker, smerte og sorg. Han vet det og han bryr seg og vil være nær oss menneskene midt i det.
Da vi feira nyttårsaften i år så pynta jeg med skrift på veggen: Godt Nytt 2017.
Den skrifta har håna meg i tre måneder før vi nå endelig fikk tatt den ned igjen.
Året starta med at min beste venninnes lille Jo havna på sykehus med hjerneblødning og kraniebrudd. Hvor er Gud i det?
Året fortsatte med at vår nevø Mika på fem år ble påkjørt av en bil og dratt noen meter bortover veien, flydd til sykehus og ting så alvorlig, usikkert og dramatisk ut. Hvor er Gud i det?
Midt oppi det fikk vi vite at vår lille baby i magen ikke levde lenger, og det lå noen smertefulle dager foran meg med mange turer til sykehuset og til slutt en ganske lang sykemelding. Hvor er Gud i det?
Godt nytt 2017!
Tåler mitt gudsbilde slike ting? Tåler mitt gudsbilde livet og virkeligheten, så brutal den enn er. Eller har jeg laga meg en Gud i mitt hode som skal sørge for at jeg ikke opplever vonde ting?
Den Gud jeg tror på er en Gud som vet at vi lever i en verden gjennomsyra og ødelagt av synd. Gud vet at det fins død i vår verden, og smerte, håpløshet, sinne og sorg.
Den Gud jeg tror på vil at vi skal ta i mot Jesus så vi kan leve nær han.
Den Gud jeg tror på vil være sammen med oss midt i det usikre, smertefulle og mørke. Han vil bære oss. Han lengter etter å få gjøre akkurat det!
Den Gud jeg tror på vet alt og han er trofast. Han er fred og omsorg. Han er pappa.
Det ser ut til å gå bra med lille Jo. Nevø Mika er frisk. Barnet vårt fikk aldri leve, men jeg er på beina igjen.
Det ble ikke en god start på 2017, men Gud er den samme – han blir ikke noe mindre Gud av dette! For meg har han heller blitt enda litt større, og jeg enda litt mer ydmyk. For Guds nærvær, trøst og omsorg, det å vite at vi har en å rope til for Jo og Mika og i smertene av å miste et barn, det er en stor, stor trøst. Guds nærvær, trøst og omsorg var så reell.
Da jeg var i begravelse sist uke ble jeg igjen minna på hvor tydelige spor vi mennesker kan sette i andres liv. Dagen ble en feiring av en kjær svigermorfar som hadde levd et langt og meningsfullt liv. Vitnesbyrdene om hans godhet, omsorg og kjærlighet var mange, og det ble tydelig hvor mye han hadde betydd for så mange med ulike relasjoner til han. Det tydeligste vitnesbyrdet som stod igjen etter minnesamværet var allikevel hans tro på Jesus, og hvordan han gjennom livet hadde vært opptatt av å gi troen sin videre. Når slike mennesker går bort blir begravelsesdagen preget av feiring. Han er hjemme hos Jesus. Løpet er fullført.
I hodet mitt har dette bibelverset gått på repeat i dagene etterpå: ” Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.” (Rom 14,8) Jeg vil så gjerne at dette perspektivet skal prege livet mitt.
Samtidig har jeg forberedt meg til å tale på skiweekend i menigheten jeg jobber i. Vi skal bruke helga på å fordype oss i 2. Timoteusbrev, og der blir bevisstheten om liv og død veldig aktuell. Da Paulus skrev brevet visste han at han snart skulle dø. Derfor har jeg satt meg ned og lest gjennom brevet flere ganger med det i bakhodet. Hva er Paulus opptatt av å formidle, når han vet dette er noe av det siste han får sagt i sitt liv? Det er i slike situasjoner det blir tydelig hva som er viktig for et menneske.
Paulus ser ut til å være opptatt av å snakke ærlig og oppriktig om livet, og om hvordan det er å være en kristen. Han syr ikke puter under armene på Timoteus, og lover han et liv i sus og dus, fordi han er kristen. Tvert i mot understreker Paulus, igjen og igjen, at det å tro på Jesus, det koster. Og til dette oppmuntrer Paulus Timoteus. Hold ut i tjenesten. Gi videre de gode nyhetene du har hørt. Ja, du kommer til å møte lidelser, men du må være sterk, ved nåden du har fått. Paulus skriver om å stå i mot vranglære og holde fast ved det som er rett.
Når jeg leser Paulus´siste brev tenker jeg på hva jeg selv ville skrevet hvis jeg nå visste at jeg snart skulle dø. I møte med døden blir det et stort spørsmål: Hva er viktig for meg? Og jeg tror svaret ville fått praktiske konsekvenser med en gang.
Oppfølgingsspørsmålet er: Hvis jeg hadde testet mitt ”siste brev” opp mot det livet jeg lever nå, hvordan passer det sammen? Det ærlige svaret er, dessverre, at dersom jeg visste at jeg snart skulle dø ville jeg prioritert tid og penger annerledes. Jeg ville vært tøffere til å snakke med andre om troa mi på Jesus, jeg ville sett mindre på tv, sørget for å se familien mest mulig, og jeg tror jeg ville kjent på et enda større behov for å leve nær Gud, den eneste som kunne gitt med fred i møte med dødsangsten. Jeg ønsker å sette spor i andres liv, og at jeg skal kunne leve likt – uansett om jeg vet at jeg snart skal dø, eller ei. Bønnen om å få mer av Guds perspektiv over livet mitt blir jeg aldri ferdig med.
Slik Paulus oppfordret Timoteus og slik en kjær svigermorfar vitnesbyrd står igjen etter et langt liv med Jesus, det ønsker jeg også å kunne si ved livets ende: ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.” (2 Tim 4,7)
Kanskje vil du gjøre samme tankeeksperiment som meg i dag. Hvordan ser ditt ”siste brev” ut i sammenligning med livet du lever akkurat nå.
For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. 9 Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. (Rom 14,7-9)
Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, 15. februar 2014.
Livet i få ord 