Utfordrende raushet

De siste ukene har jeg fundert mye på det å være raus. Det begynner med en erkjennelse av at jeg langt i fra klarer å leve opp til alle idealene jeg setter for meg sjøl. Jeg vil så gjerne være perfekt, si de riktige tingene, gjøre mest mulig godt for andre, og aldri tråkke feil. I tillegg til å forholde meg til sorgen over at jeg ikke klarer å leve dette perfekte livet, må jeg også forholde meg til alle de som blir utsatt for mine feiltrinn. Enten de misforstår noe som kommer feil ut, eller de ser at jeg ikke evner å gjøre alt det gode jeg har mulighet til å gjøre, så må jeg åpent og ærlig si: Dette er meg, her er mitt liv, med alle feil og mangler det innebærer. Det er når jeg står midt oppi dette livet jeg tenker: Jeg har behov for å bli møtt med raushet. Jeg trenger at andre møter meg med nåde, med overbærenhet, og med en tanke om at: Ho gjør sitt beste, ho har sin historie og sine særegenheter, og det er helt greit. Det er godt nok.

Som kristen får jeg stå på stødig grunn med disse tankene, og frustrasjonen over å aldri kunne bli et perfekt menneske. Jeg har møtt han som gir meg nåde for hver dag. Jeg har møtt han som gir meg tryggheten i at jeg er god nok, fordi jeg er i Kristus. Det gir funderingene mine et annet utgangspunkt enn om jeg var utrygg på hvem jeg er. Fordi jeg får leve i Guds nåde er jeg ei jente som ønsker å fylle meg med hans ord. Gjennom bibellesing og bønn, ved å utsette meg for påvirkning av, og oppdragelsen ved, Den hellige ånd (Gal 5,22-23), innser jeg at jeg fortsatt har mye å lære om hvordan Gud ønsker at jeg skal leve i relasjon til andre mennesker.

Jesus har gitt oss et forbilde å strekke oss etter når det gjelder å møte andre med raushet. Tenk å ha samme sinnelag som Kristus Jesus. Slik Jesus så forbi det ytre, og så til hjertene hos de han møtte, slik skulle jeg ønske jeg også kunne møte mennesker i større grad. Hvis jeg kunne klare å tenke litt lenger, før jeg reagerer på noen som snubler i ord, unnlater å stille opp på ting, slipper ut av seg spydige kommentarer eller sier ting jeg er helt uenig i. Hvis min oppførsel skal være preget av medfølelse, barmhjertighet og ydmykhet, hvis jeg skal være raus mot andre, slik jeg trenger at de er rause mot meg – da utfordrer det mine tanker og min oppførsel.

Når vi som er kristne, kan få lov å tenke så ambisiøse tanker om oss selv, som at vi er Guds øyne, ører, hender og føtter i denne verden, da tror jeg det viktigste vi gjør er å be. Etter disse ukene med grubling har jeg i alle fall kommet fram til noe: Jeg trenger å bli ydmyk. Jeg trenger å løfte blikket opp fra meg selv og det å sette mine behov først. Og jeg må huske på at jeg aldri vet alt om menneskene jeg møter. Det er mine bønneemner nå.

Jeg ønsker å være raus. Ikke slik mange bruker begrepet, at alt er greit, og at vi dermed ikke kan si at Gud mener noe er rett og noe er galt. Men raus, slik Paulus beskriver det, som overbærenhet, noe som skal kjennetegne oss kristne. Vi, som er tilgitte syndere, skal få møte hverandre som akkurat det.

Tenk hvor stor nåde det er, at vi kan bli møtt av en raus, nådig og kjærlig Gud. Eller god, overbærende og tålmodig, som er Paulus ord i Romerbrevet 2,4. Tenk hvor stor nåde det er, at vi kan ta stadig nye skritt på veien sammen med Gud, og bli mer og mer den utgaven av oss selv som han ønsker vi skal være. Det nye mennesket som stadig fornyes i vår skapers bilde og lærer ham å kjenne (Kol 3,9-10). Jeg tror at det å bli et rausere menneske er et ønske Gud har for deg og meg. Jeg tror det er et resultat av kjærligheten vi blir møtt med. Hva tror du?

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,35

«Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,1-5)

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 21.september 2013

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Slipp taket – han holder

Denne teksten er til deg som har noe som binder deg, noe som holder deg nede, som holder deg fast. Dette er til deg som er perfeksjonist, du som er sliten av følelsen av å ikke strekke til, å ikke være god nok, sterk nok, flink nok. Det er til deg, og det er til meg. Vi som trenger at tankebygningene våre rives ned, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus (2. Kor 10,4-5). Det Jesus vil gi oss er nemlig sin fred og sin frihet.

The cut is deep, but never deep enough for me
It doesn’t hurt enough to make me forget
One moment of relief is never long enough
To keep the voices in my head from stealing my peace
Controlit’s time, time to let you go

Amerikanske JJ Heller er en av mine favorittartister, og ”Control” (se nederst) er en av sangene hennes som treffer noe dypt inni mitt hjerte. Sangen er basert på ei jente – Brittanys vitnesbyrd. Hun kjente på et enormt forventningspress fra familie, skole og seg selv, og for å få følelsen av kontroll over maktesløsheten og smerten hun kjente på begynte hun å kutte seg selv. Jo mer hun gjorde det, jo mer fikk selvskadingen kontroll over henne, og ikke før hun overga alt til Jesus ble hun fri fra avhengigheten som hadde oppstått.

Perfection has a price, but I cannot afford to live that life
It always ends the same; a fight I never win

JJ Heller ble inspirert av Brittanys vitnesbyrd til å skrive ”Control”, og forteller at det gikk opp for henne hvordan selvskading blir det samme som andre destruktive avhengigheter. Selv knytter hun sine ønsker om å alltid gjøre ting perfekt til det hun ønsker å formidle med sangen. Vi er kalt til frihet i Jesus Kristus (Gal 5,13), og da betyr det at han kan sette oss fri fra alt som binder. Vi er fri fra avhengighet, usikkerhet, perfeksjonisme og destruktive tanker.

I’m letting go of the illusion
I’m letting go of the confusion
I can’t carry it another step
I close my eyes and take a breath
I’m letting go

Det som gjør at min tro holder er at Gud viser meg at han tar livet mitt på alvor. Han tilbyr ikke lettvinte løsninger og plasterlapper som dekker over skitne sår. Han møter meg der jeg er. Jeg kan tømme meg helt hos han, åpne meg opp og vise fram alle sår og skrammer jeg får gjennom livet. Han renser sårene, trøster og hjelper meg. Løfter blikket mitt, og lar meg få møte nåden og kjærligheten som strømmer mot meg fra hans øyne. Det kan gjøre vondt når sårene renses, når alt må bearbeides i lys av Guds vilje. Det kan gjøre vondt å slippe taket, men kontrollen jeg tror jeg har i livet mitt er en illusjon. Når jeg slipper opp kjenner jeg at Gud holder meg fast. Det var ikke fordi jeg klamret meg til han jeg ble holdt oppe.

There were scars before my scars
Love written on the hands that hung the stars
Hope living in the blood that was spilled for me

Denne siste delen av teksten er den som griper meg aller mest. Meg og mitt liv i lys av han som er frelser og skaper gjør at jeg føler meg liten, men samtidig uendelig verdifull. Jeg kjenner Jesus. Han som ble såret for mine lovbrudd, knust for mine synder. Han som er den store legen, vel kjent med smerte. Det er så godt for oss å vite at Jesus vet hva han snakker om når han møter oss og alt det mørke vi bærer på. Det var arr før mine arr, og det er håp for meg i Jesu blod.

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. (Jesaja 53,4-5)

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 8. juni 2013

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Hva er din Justin Bieber?

Han er over alt om dagen, og i mitt liv er han veldig tilstede fordi jeg skriver masteroppgave om han. Nå lurer jeg på en ting: Går det an å skrive en andakt om Justin Bieber?

Jeg kunne for eksempel sammenligna de store folkemengdene som flokker seg rundt ham uansett hvor han går, med hva Jesus opplevde. Det hadde gått an å spørre om Bieber er et godt forbilde. Kanskje ville mange blitt overrasket over hva slags verdier han formidler.

Eller jeg kunne sagt noe om hva slags forhold belieberne, fansen, har til han. Det er flest jenter og de (eh.. vi?!) føler faktisk at de kjenner han. De kan alt om oppveksten hans, og hvordan han har blitt en stor artist. De følger livet hans tett gjennom oppdateringene han selv gir i sosiale medier, eller hvordan andre, mer og mindre sikre kilder, forteller hva han gjør til enhver tid. Er det kanskje mulig å trekke noen sammenligninger til hvordan vi kjenner Jesus, og hvor opptatt vi burde vært av han?

Kanskje kunne jeg sammenligna mitt eget personlige forhold til Jesus med hvordan Biebers fans lar han prege deres hverdag. Plakatene over senga gjør at han er det første de tenker på når de våkner, de hører på en spesiell sang av han for å bli glad, de leser alt de kommer over om han og det største ønsket er til enhver tid å bli sett av Bieber. En retweet fra han er lykke på jord.

Eller hva med Biebers sanger? All around the world people want to be loved, synger han. Og det universelle behovet for kjærlighet kan vi jo lett si mye viktig om, i lys av hva slags gudsbilde Bibelen tegner opp for oss. Seven billion people in the world trying to fit in, synger han i en annen sang. Og dermed kan vi si noe om identitet, og gi gode svar på hvem Bibelen lærer oss at vi er. På sangen Pray spør han seg hvordan vi kan gjør verden til et bedre sted når vi møter så mye nød rundt oss. Det er himmelhåp i denne sangen. Andaktsmateriale spør du meg.

Jeg tror allikevel den innfallsvinkelen som ville truffet meg i mitt eget liv hardest ville vært hvis jeg sammenlignet Justin Bieber og oppmerksomheten fansen gir ham med noen de tilber. Det virker som om det er noe religiøst over måten de forholder seg til Bieber på. Det er som om et tomrom i livet fylles, og artisten blir som en gud for dem. Veien er ikke lang fra å være fan til å tilbe noen. En belieber støtter han uansett hva han gjør, fikk jeg forklart. Da er det viktig at det han gjør er bra.

Så ville jeg spurt: Hva er din Justin Bieber?

Mannen min svarte ganske kontant da jeg testa ut spørsmålet: Fotball. Hvorfor det? Fordi jeg bruker mye tid på det, og prioriterer bort andre ting. Jeg kjenner andre som ville svart interiør, opplevelser, trening eller sosiale medier. Også må jeg jo spørre meg selv. Hva er min Justin Bieber? Det kan være så mange forskjellige ting som trekker meg bort i fra Gud, så mange ting som jeg dyrker ved at jeg prioriterer tid og krefter på det som ikke er godt for meg. Å være fan er ikke så farlig, men når det blir altoppslukende er det verre. Hvis du er med på bildet.

Sist, men ikke minst ville jeg selvfølgelig henvist til hva Gud sier om å tilbe andre. Og det er ganske klar tale: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Punktum.

Justin Bieber. Plutselig ble det utfordrende for meg.

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 20. april 2013

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Vanskelige sannheter

Det er en veldig spesiell opplevelse å møte blikket til det nyfødte barnet i armene mine. Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvordan ble du deg? I vår store og til tider skremmende verden er det så overveldende å få sitte der med et bittelite mirakel. Underfullt skapt, høyt elsket, kjent av Gud helt fra begynnelsen av.

Mitt lille vidunder har ennå ikke begynt å stille seg selv de store spørsmålene jeg gjør når jeg beundrer henne, men i løpet av de neste årene har jeg store planer om å forsøke å gi henne svar på dem. Det tror jeg at jeg kan fordi jeg selv har funnet gode svar.

Hvem er jeg? Det er et spørsmål jeg aldri blir ferdig med, men den grunnleggende tryggheten har jeg funnet, for jeg vet hvor jeg skal lete etter svar og hvem jeg skal spørre.

Å lese i Bibelen lærer meg to viktige ting. Minst. Der viser Gud meg hvem han er, og i lys av det: Der viser Gud meg hvem jeg er. Jeg er skapt, elska, verdifull, møtt med nåde – en tilgitt synder. Det er store ord, som er vanskelige å ta inn over seg betydningen av. Og det er nettopp her jeg stadig blir utfordra. Dette er grunnen jeg står på, disse ordene, disse sannhetene. Det er frigjørende og uendelig godt å få bygge livet på den vissheten. Samtidig er det to ting som alltid står i veien for meg, og utfordrer meg når jeg spør meg: Hvem er jeg? Å la Guds sannheter om meg bli sannheter i mitt liv er ofte vanskelig.

Det ene skjer når jeg ser meg selv i speilet. Da ser jeg kvisene, håret som ikke er fint, de blå ringene under øynene, magen som ikke er flat. Jeg er min verste kritiker. Og i hodet surrer stemmene: Ikke pen nok, ikke smart nok, har ikke noe å komme med. Det er da jeg trenger Guds lys over saken.

Det andre skjer når jeg sammenligner meg selv med andre. Hvem er jeg? Svaret blir så ofte: Jeg er ikke like flink som han. Jeg har en dårligere jobb enn henne. Jeg er ikke så viktig som han som holder så gode andakter. Jeg er ikke verdt noe for jeg har ikke de riktige vennene. Jeg ville hatt det bedre med et stort hus og en nyere bil. Eller jeg sier: Jeg er i alle fall bedre enn henne. Jeg er flinkere enn han. Jeg har det finere hjemme enn de. Svaret på spørsmålet blir ikke hva jeg er, men hva jeg gjør og har. Det er da jeg trenger Guds lys over saken.

Hvem er jeg? = Hvem sier Gud at jeg er?

Og svaret på det spørsmålet er ikke at jeg peker på alt jeg har gjort og fått til, hvilke eller hvor mange venner jeg har, hvordan huset mitt ser ut, eller om jeg er flink til å ”gjøre ting for Jesus”. I bunn og grunn handler det om hvem Gud er. Det Gud sier at jeg er, sier han uavhengig av hva jeg gjør. Guds kjærlighet, omsorg og nåde gir han meg uavhengig av om jeg er en ”flink disippel”, har mange studiepoeng eller en god jobb.

Det er frigjørende å ta Guds sannheter innover meg. Jeg er skapt, elska, verdifull, møtt med nåde – en tilgitt synder.

Det trenger jeg å minne meg selv på. Det trenger jeg å la Gud minne meg på. Og det er det beste jeg kan gi videre til mitt lille vidunder.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Sal 8,4-5

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 16. februar 2013

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Gud med oss

Det er en annerledes advent for min del i år. Jeg bærer samme navn som den kvinnelige hovedrollen i julens sentrale fortelling, og jeg bærer på et høyst levende mysterium i magen. Det er ikke verdens frelser, selvfølgelig, men mitt eget lille mirakel. En Guds gave, som gjør meg full av forundring og forventning. Det gir ventetiden fram mot feiringen av Jesu fødsel en ny dimensjon for min del i år. På en helt annen måte enn før lever jeg meg inn i Marias opplevelse av det. Å kjenne de første sparkene, den utålmodige ventingen, alle spørsmålene jeg snart skal få svar på. Hva venter meg nå?

Jeg lurer på hvordan vi vil vite at han er annerledes, snakker Josef og Maria om i filmatiseringen av juleevangeliet, Veien til Betlehem. Jeg ser for meg at de selvfølgelig snakket om sånne ting. Ville de se det på øynene hans? Ville han snakke annerledes? Oppføre seg annereledes? Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder, sa engelen til Josef. De visste at de ventet på en helt spesiell gutt. Ikke bare hadde de forventninger til å møte sitt lille barn, dette var så mye større. Verdens frelser skulle ankomme vår verden gjennom Maria. For et oppdrag de hadde fått.

Det er julens merkelige kontrast, og enormt dype budskap. Ikke bare en uskyldig liten baby, men den allmektige Gud som ankommer vår jord. Ikke en overnaturlig, svevende, fjern Gud, men et menneske i kjøtt og blod, som deg og meg. Verdens frelser. Du evige, sårbare Gud.

Og midt i dette budskapet engelen har til Josef er det evangelieforfatter Matteus skyter inn at alt dette skjer av en grunn. Det har vært Guds plan, det er ingen tilfeldighet det som nå skjer. Ordet skal oppfylles, og de skal gi ham navnet Immanuel – Gud med oss.

Det lille nyfødte guttebarnet, født under vanskelige forhold av to fordømte foreldre. Verdens frelser, som var langt i fra den politiske kongen jødene forventet. Dette bildet som tegnes opp for oss hver eneste jul, det viser oss at Gud langt i fra er liten, ynkelig og sårbar. Juleevangeliet vitner om at Gud er med oss.

I jula feirer vi begynnelsen på løsningen med stor L. Gud tar initiativet og kommer oss i møte, livsnær som han er, og gir oss budskapet gjennom et nyfødt guttebarn i en stall: Jeg er med dere.

I min bekymring, i min sorg og i min fortvilelse. Gud er med meg.
I min glede, i min jubel og i min lovsang. Gud er med meg.
I bilen, i flyet og når jeg går gatelangs. Gud er med meg.
I samtale og i alle relasjoner. Alene og i fellesskap. Gud er med meg.
Når jeg sover og er våken. Når jeg ser ham, og når han føles fjern. Gud er med meg.

Jesu fødsel er begynnelsen på dette fantastiske.

Hvis Gud er for oss, hvem er da mot oss, spør Paulus retorisk i Romerbrevet (8,31).

Og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende, minner Jesus oss på som noe av det siste han sier før han farer opp til himmelen. (Matt 28,20)

For en enorm velsignelse vi forkynnes i disse dager. Gud. Med. Oss.

Det er ikke bare julens mysterium og glade budskap, men det gir oss alt vi trenger for å møte livet.

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 22. desember 2012

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

sett på magen

rugekassa. drivhuset. kjær bolig mange navn.
her bor en liten nydelig parasitt, som er flink til å tappe mamman for energi. flink jente! sees snart elskling!

1 kommentar

Filed under Uncategorized

rare ting med å være gravid

  • å bli forbigått av gamle damer på gata fordi hoftene har tatt ferie
  • å både elske klementiner og samtidig gulpe hver gang du har spist en
  • å plutselig føle seg fin i bikini (synd det er helt utenfor sesongen)
  • å våkne av at noen inni deg danser
  • å ikke ha matlyst, men plutselig kunne hive innpå en gigamiddag
  • å ha et enormt behov for å strikke små plagg
  • å ikke kunne forestille seg at det finnes et liv etter termindatoen
  • å bo sammen med en som snakker med magen min
  • å ha et umettelig behov for søvn og latmannsliv
  • å måtte hvile etter en dusj
  • – og etter å ha gått 400 meter i sakte tempo
  • at det finnes noen smerter jeg bare må forsone meg med at er kommet for å bli en stund

frustrerende, fascinerende, og garantert verdt det.
jeg gleder meg kanskje ikke så mye over at det er en god stund igjen av 2012, men jeg gleder meg til 2013! kom fort!

2 kommentarer

Filed under Uncategorized