Category Archives: Uncategorized

Noe på hjertet

IogM_NoePaHjertet.png

Vi har starta podcast, Ingebjørg og jeg. Det er skummelt og moro, og jeg er veldig spent på hva det egentlig blir utover høsten. Vi har planer og lister med navn på bra damer, men blir det bra? Det må vi bare hoppe uti og håpe på.

Livet er spennende og fullt av ideer vi bare kan glemme ut og overse. Dette har vi ikke klart å glemme, så nå må vi bare gjøre noe med det! Hoppe og håpe det bærer!

Håper du blir med! Og gi gjerne tips til bra damer vi kan snakke med.

Følg oss på facebook og instagram: Noe på hjertet

Podcasten finner du her

Reklamer

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Å være elska – alltid!

Det siste året har jeg vært veldig bevisst på hva jeg fyller instagrammen min med. Jeg åpner den appen flere ganger daglig, og da er det så viktig at jeg ikke fyller meg med drit og ting som gjør at jeg føler meg dårligere av det. Helt konkret: mindre selfie-profiler, mindre interiør, mindre kosthold, mindre trening og kropp. Og helt konkret: mer ekte liv, mer ærlighet, mer hverdag, mer bibelvers og mer av kristne jenter og damer jeg kommer over. Det siste har vært veldig moro, for det fins jo et helt nettverk, og når jeg oppdaga en fant jeg fort flere. Amerikanske kristne damer for eksempel – de er en hel gjeng, og de gir ut bøker og musikk hele gjengen. (Jeg tar gjerne i mot flere tips!) Og instagrammen min flommer over av ting som inspirerer, bygger meg opp og hjelper meg til å fokusere på det som er godt for meg i livet: Jesus!

For noen år siden hørte jeg dette sitatet fra den amerikanske forfatteren Alvin Toffler (1928-2016):

You’ve got to think about big things while you’re doing small things, so that all the small things go in the right direction.

Og det prøver jeg å leve etter, for eksempel med den lille konkrete tingen instagram.

Ei av damene jeg har oppdaga via via på insta, er artisten Ellie Holcomb. I vinter kom ho ut med et nytt album: Red Sea Road. En av sangene der går på repeat hos meg for tida, og jeg ville dele både den og tipset om å slutte å følge dårlig påvirkning / begynne å følge bra påvirkning i dag.

Denne filmen er litt klein (er det lov å si?), men sangen og teksten er der. Lytt og ta sannhetene inn over deg. Tenk at når vi tror på Jesus får vi en relasjon til Gud, og får leve i sannheten: ALLTID ELSKA! Uansett hva jeg føler jeg fortjener, dette er sann hvile og utgangspunktet for et meningsfullt liv med fred og håp for alt vi opplever.

Some days you’re tired of trying to measure up
You see a girl whose not enough
When you look in the mirror

Some nights all you wanna do is hide
‘Cause every time you look inside
You’re face to face with failure

But you are loved,
Not because of what you’ve done,
Even when your heart has run the other way
Nothing’s gonna change His love
And you are wanted
Not because you are perfect
I know that you don’t think you’re worth that kind of grace
But look into His face you’ll know
That you are loved

You’ve searched for something that will stir your soul
That’ll make you feel less alone
But nothing ever saves you

Well He knew before you ever took a breath
There’d be days when you’d forget
How beautiful He made you

But you are loved,
Not because of what you’ve done,
Even when your heart has run the other way
Nothing’s gonna change His love
And you are wanted
Not because you are perfect
I know that you don’t think you’re worth that kind of grace
But look into His face you’ll know

That Jesus,
He chose you, He sees you,
He knows you, oh oh oh,
You are covered, forever, beloved, a daughter

And you are loved
Not because of what you’ve done
Even when your heart has run the other way
Nothing’s gonna change His love
And you are wanted
Not because you are perfect
I know that you don’t think you’re worth that kind of grace
But look into His face you’ll know
That you are loved

Look into His face, you’ll see it there
Look into His face, you’ll know, oh oh oh
That you are loved, oh oh oh
That you are loved, oh oh oh
Look into His face, you’ll see it there
You are loved

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Uten langfredag er vi uten håp

Langfredag er den viktigste dagen i verdenshistorien og den viktigste dagen i mitt liv. I fjor holdt jeg denne andakten på langfredag, og vil gjerne dele den her også. Du kan høre opptaket fra i fjor (20 min), hvis det frister mer enn litt langlesing på en langfredag.

Hvis du vil lese tekstene talen bygger på, finner du Johannes evangeliet kapittel 18 og 19 her.

Før andakten viste vi denne filmen. Advarsel: Ikke se den om du ikke klarer å ta innover deg brutale scener. Jesu død var brutal, smertefull og reell.

Dette er en brutal film. Det er så jeg må snu meg bort, for det vrenger seg inn i meg.

Jeg orker ikke ta innover meg smerten og lidelsen Jesus faktisk gikk gjennom for min skyld. Disse filmklippene satt sammen med dén teksten gjør det så virkelig og stort for meg.

Jesus led, ikke på en måte jeg kan forholde meg distansert til, men sånn det reelt var: med piskeslag, blod og smerter. Korsfestelse var tortur. Det var skamfullt å bli stilt frem på den måten, for å dø. En langsom, forferdelig død.

Han ble mishandlet,
han ble plaget,
og han åpnet ikke munnen,
lik et lam som føres bort for å slaktes,
lik en sau som tier når den klippes,
og han åpnet ikke munnen. (Jes 53,7)

Jesus Kristus, Guds sønn, Guds lam – som blir slaktet. Han som dør der på korset denne langfredagen. Han som dør for noe større enn seg selv. For deg og meg – hele verdens syndoffer. Forsoneren vår. Redningsmannen.

 

UTEN LANGFREDAG ER VI UTEN HÅP

Vi er ved kjernen av det vi tror på i dag. Uten langfredag er vi uten håp. Det er nesten vanskelig å finne ordene som skal få stå i sentrum i dag. Vi må be:

Jesus, vi kommer til deg i ydmykhet og takknemlighet. Vi skylder deg alt. Vil du vise deg for oss igjen i dag, la oss få se at vi er syndere som trenger deg, og at vi er syndere som er tilgitt på grunn av det du gjorde denne dagen. Hjelp oss å feste blikket på deg nå, Jesus. Du som er redningsmannen vår.

Langfredag er verdenshistoriens viktigste dag. Fordi Guds frelseshistorie er en del av verdenshistorien. Bibelen beskriver faktiske historiske hendelser. Jesus døde denne dagen, og det var noe helt unikt som skjedde.

Det å bli korsfestet var ikke unikt – det skjedde med tusenvis. Sånn sett var Jesus en i mengden. Var det bare sånn – at han var en av de mange som døde på et kors – da hadde vi ikke feiret påske i dag. Vi hadde ikke sunget På Golgata stod det et kors, hvis sangen stoppet ved: Jesus lå i den graven…
Det var noe mer: Vi kan møte langfredagen med håpet om oppstandelsen første påskedag. Vi vet at det som beskrives i Bibelen gjennom lange, detaljerte tekster, skjedde for en grunn. Det var Guds frelsesplan i aksjon.

 

EN MØRK DAG

Langfredag er en mørk dag. Håpet svinner hen. En mann dømmes uskyldig – Pilatus viser oss at han forstår det, uten at han griper inn. En mor mister sin sønn, disipler mister sin læremester og gode venn.

Jesus er på vei inn i sitt livs kamp – og han går seirende ut av den. Vi har lest siste side av boka – og vi vet at slutten åpenbarer en Seierherre.
Satan tenkte: Der tok jeg han! Men Jesus tok kampen med ham, og gjorde døden om til liv, mørket om til lys og all håpløsheten ble erstattet med en åpen himmel og Gud som er nær oss.

Tekstene for langfredag er detaljerte. Gå gjerne hjem og les Johannes 18 og 19 sakte i dag. Evangeliene er skrevet i ettertid. Ved korset forstod ikke disiplene hva som skjede, etter oppstandelsen ble øynene deres åpnet, da forstod de alt de hadde hørt og alt som hadde skjedd.

Jesus var Guds offerlam, og Det gamle testamentet var fullt av profetier og frempek om han. Soldatene delte klærne mellom seg og kastet lodd om kappen hans, de brøt ikke beina hans, de gjennomboret siden. Om alt står det – dette skjedde fordi..

I ettertid innså de det – han var Messias, vår redningsmann. Og de måtte skrive det ned og rope det ut, så vi kunne få høre det, se det og forstå det – over hele verden. Helt opp til Norge 2000 år etterpå.

Slik ser også vi hele Jesu liv i lys av at vi forstår hvorfor han kom. Han var ikke bare en god morallærer – han kom og levde for en større hensikt.

 

Å LEVE VED KORSET

Så får vi stå her ved korset i dag. Vi som er skapt av Gud til å leve sammen med han, men som er merka for livet av syndefallet. Vi som i egen kraft verken kan eller vil klare å leve livene våre slik han krever det. Vi som ikke tåler å møte en hellig Gud. Foran ham må vi falle på kne, vi er bittesmå foran den evige, store Gud. Ved korset får vi løfte blikket, ta det inn over oss. Feste blikket på Jesus, Guds sønn, Gud selv. Vår redningsmann. Den eneste i verdenshistorien som har klart å leve det livet Gud krever av oss. Vår frelser.

Vi får løfte blikket og kjenne synden som tynger faller av skuldrene våre. Vi får se naglene gjennom hender og føtter. Guds sønn som lider for vår skyld. Jesus som går i døden for deg og meg. Gud som skriver sin historie.  Vi kan feste blikket på Jesus på korset, og vite at det er her det skjer. Frelsen blir vår – fordi Jesus går i døden for oss og vinner seier for oss.

Gjennom jødenes historie lærer vi Gud å kjenne. Folket kan ikke komme nær han, han er i det aller helligste i tabernakelet og senere tempelet. Dit inn kan bare ypperstepresten gå én dag i året, for å sone for folkets synder.

Når Jesus dør revner det tunge, massive forhenget i tempelet i to. Ovenfra og ned. Det er et SÅ sterkt bilde på det Gud gjør. På grunn av Jesu blod har vi nå frimodighet, til å gå like inn i det aller helligste sted.

Gud har lengtet etter å være sammen med oss. Vi kan kjenne glimt av den samme lengselen i våre egne liv, men synden hindrer oss. Vi er avhengige av at han gjør det mulig for oss, og er det mulig!

Gud har strekt ut sin hånd. Mørket sprekker opp og lyset slipper til. Veien er åpen, og vi er invitert inn i et nært forhold til den levende, allmektige, hellige Gud. På grunn av Jesu blod! Fordi han led på korset, seira over døden – og stod opp igjen påskedag.

Derfor er langfredag noe fantastisk for oss. En dag vi gjerne møter med ærefrykt og stillhet, ja, men allikevel prega av at det er håp der foran oss. En dag vi møter med takknemlighet og ydmykhet. Takk, Jesus, så stort det er!

 

DE SOM VAR DER

Jeg har tenkt på hvordan det var å faktisk være der langfredag.

Hvordan var det for Peter? Det var en mørk dag. Han med sine store ord og fakter hadde virkelig slått på stortromma: Aldri svikter jeg deg, Jesus! Da hanen gal må Peter ha ramla sammen. For en smerte han på ha kjent på, sorgen og skammen over å svikte sin venn og herre på den måten. Vi kan kjenne på liknende følelser i våre egne liv, kan vi ikke? Følelsen av å ha sviktet, Jesus, eller andre som stod oss nær. Skammen når vi må innse at vi ikke klarer å leve slik vi så gjerne vil. Så er nåden den samme til oss, som den var til Peter: Jesus støter han ikke bort når han har stått opp igjen. Nåden er radikal, og den gjelder for alle som kommer til Jesus.

I Lukas leser vi at når hanen galer for tredje gang snur Jesus seg og ser på Peter. Da husker Peter hva Jesus hadde sagt til ham, om at han skulle fornekte han. Jesus er tatt til fange når dette skjer, og en skulle tro han hadde nok med seg selv og det han er på vei til å gå inn i, men i det ser han Peter. Han leter etter blikket hans. Slik leter Jesus etter våre blikk også. Når vi vender oss bort fra ham, velger han oss ikke bort. Han speider etter oss, selv når han blir pina.

Kontrasten er stor til Judas, som forråder Jesus – og velger ham vekk. Når Judas kysser ham, for å vise vaktene hvem de skal ta til fange, sier Jesus: Venn, du har gjort ditt.
Det er ikke Jesus som velger bort Judas: Han kaller ham fortsatt venn. Det er Judas som ikke kommer til Jesus igjen etter å ha svikta. Kontrasten er stor mellom Peter og Judas.

Langfredag for Johannes og Maria. Ved korset står Jesu mor og disippelen Jesus hadde kjær. I en situasjon hvor en skulle tro at Jesus hadde mer enn nok med smerten, lidelsen og tanken på at han skulle gå i døden for å kjempe sitt – og vårt! – livs kamp, da ser Jesus de to. Han ser på dem og sier: Kvinne, dette er din sønn. Og: Dette er din mor.
Jesus vet at disse to skal leve videre på jorda ennå en stund. De sørger og kommer til å sørge i dagene som kommer. Han ser det, og er full av omsorg for dem.

Slik ser Jesus også oss. Vår tro på ham, og vårt liv som kristne, sammen med Jesus – det innebærer ikke bare et håp for evigheten der fremme. Han vant seier over døden, ja, men han ga oss også muligheten til å leve når Gud i livet her og nå. Denne omsorgen for Maria og Johannes viser meg det og understreker det. At Jesus har omsorg for oss slik vi har det i våre liv. Han kjenner hjertene våre, sorgen og smerten, lengslene og håpet som brister. Han ser oss og bryr seg.

Hvordan var langfredag for røverne på korset. De møter Jesus så totalt forskjellig: En avviser ham og håner han, den andre setter sitt håp til han. Det er de to alternativene vi og har.

CS Lewis sa: Jesus må ha vært en løgner, en gal mann eller ha snakket sant. Det er de tre alternativene vi har. Vi kan avvise ham eller vi kan ta i mot han som vår frelser, vi kan være som den ene eller den andre røveren på korset. Det valget blir det aldri for seint å ta, og vi må ta det igjen og igjen. Også i dag sier jeg: Jesus, jeg trenger deg. Jeg klarer meg ikke uten deg. Takk for at du er min frelser og for at jeg har fått se hvem du er!

 

GLIMT AV LYS

Begrepet black friday har sneket seg inn i vårt norske språk. Navnet på et amerikansk fenomen, en dag med supersalg i november etter thanks giving. Langfredag på engelsk er ikke black friday, selv om dagen er svart og mørk, prega av død og håpløshet.

Langfredag på engelsk kalles GOOD friday.  Den assosiasjonen er verdt å dvele ved.  Det er en god dag dette. Dette er dagen når veien til himmelen åpnes. Vi er fri takket være langfredag. Vi skal ikke grave oss ned i sorgen og fortvilelsen.

De trodde at Jesus var borte – det var en helt reell sorg og smerte, men han var ikke borte for godt. Han kom tilbake to dager senere, som seierherre! Guds frelsesplan var fullført. Det er en ekstrem hendelse!

Det er et vannskille i historien. Før langfredag var himmelen lukket, synden skilte oss fra Gud. Nå lever vi i en unik tid i verdenshistorien, vi har en åpen himmel over livet. Gud har kommet nær oss.

Synden som plager oss hver eneste dag – den er vunnet over.

Og jeg klarer ikke la være å tenke på at i David Andrè Østby sin sang, Graven er tom, synger vi: Kraften som overvant døden, lever i den som er hans. I troen på Jesus, når Den hellige ånd har flyttet inn i oss, da bærer vi den samme kraften i oss, som Jesus seiret over mørket med.

Langfredag er mørke, men gir glimt av lys.
Jesus ER lyset. Som seirer.

Så får vi feste blikket på Jesus i dag, dvele ved veien han gikk – for oss, smerten han led – for oss, så får vi se hva nåden er.

Det har blitt en tankevekker for meg hvordan det så fort sniker seg inn løgntanker hos meg. Jeg tenker – det er for godt til å være sant at du har ordnet opp i alt, Jesus. Kan jeg ikke bidra litt? Kan jeg ikke gjøre mitt beste, også kan du komme med nåden og fylle på resten av det jeg ikke klarer?

Når vi virkelig får se Jesus, da ser vi hvor utrolig misforstått det er å ville bidra.
Det Jesus gjorde var NOK. For tid og evighet. For livet her og nå.

Alt vi kan gjøre er å takke og tilbe. Falle på kne ved korset og si: Jesus, her er jeg. Takk at du vil ha meg. Jeg vil gi deg alt mitt. Hjelp meg å leve slik, helt åpent og ærlig, nær deg, i nåden.  Amen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

En å rope til

Fra tid til annen funderer jeg mye på dette med gudsbilde og om jeg har et rett og godt og sant bilde av hvem Gud er. Jeg merker at jeg alltid har mer å lære om han, og jeg gleder meg over nyansene jeg blir klar over og hvordan jeg stadig får erfare en dypere relasjon med han som har skapt meg og frelst meg. Og samtidig må jeg passe på at det bildet jeg til enhver tid har av Gud faktisk stemmer med Bibelens beskrivelse av ham, og ikke er forestillinger jeg lager i mitt eget hode. Det er så utrolig viktig at vi har et riktig gudsbilde!

Ett av ordene Bibelen bruker for å beskrive Gud er trofast. Det har jeg hengt meg opp i de siste månedene. Om alt er ustabilt, forandrerlig, usikkert, vaklende. Om andre ikke er til å stole på, om verden raser sammen. Gud er trofast. Han er stødig, han er den samme for alltid. Og når jeg blir kjent med ham i Bibelen så vet jeg hva jeg får. Gud er ikke lunefull.

En annen side ved Gud som bærer meg gjennom livet er at han vet alt. Han kjenner hele meg og han vet om alt som denne verden byr på, av ulykker, smerte og sorg. Han vet det og han bryr seg og vil være nær oss menneskene midt i det.

IMG_3487

 

Da vi feira nyttårsaften i år så pynta jeg med skrift på veggen: Godt Nytt 2017.

Den skrifta har håna meg i tre måneder før vi nå endelig fikk tatt den ned igjen.

Året starta med at min beste venninnes lille Jo havna på sykehus med hjerneblødning og kraniebrudd. Hvor er Gud i det?

Året fortsatte med at vår nevø Mika på fem år ble påkjørt av en bil og dratt noen meter bortover veien, flydd til sykehus og ting så alvorlig, usikkert og dramatisk ut. Hvor er Gud i det?

Midt oppi det fikk vi vite at vår lille baby i magen ikke levde lenger, og det lå noen smertefulle dager foran meg med mange turer til sykehuset og til slutt en ganske lang sykemelding. Hvor er Gud i det?

Godt nytt 2017!

Tåler mitt gudsbilde slike ting? Tåler mitt gudsbilde livet og virkeligheten, så brutal den enn er. Eller har jeg laga meg en Gud i mitt hode som skal sørge for at jeg ikke opplever vonde ting?

Den Gud jeg tror på er en Gud som vet at vi lever i en verden gjennomsyra og ødelagt av synd. Gud vet at det fins død i vår verden, og smerte, håpløshet, sinne og sorg.

Den Gud jeg tror på vil at vi skal ta i mot Jesus så vi kan leve nær han.

Den Gud jeg tror på vil være sammen med oss midt i det usikre, smertefulle og mørke. Han vil bære oss. Han lengter etter å få gjøre akkurat det!

Den Gud jeg tror på vet alt og han er trofast. Han er fred og omsorg. Han er pappa.

Det ser ut til å gå bra med lille Jo. Nevø Mika er frisk. Barnet vårt fikk aldri leve, men jeg er på beina igjen.

Det ble ikke en god start på 2017, men Gud er den samme – han blir ikke noe mindre Gud av dette! For meg har han heller blitt enda litt større, og jeg enda litt mer ydmyk. For Guds nærvær, trøst og omsorg, det å vite at vi har en å rope til for Jo og Mika og i smertene av å miste et barn, det er en stor, stor trøst. Guds nærvær, trøst og omsorg var så reell.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

En som setter spor

Da jeg var i begravelse sist uke ble jeg igjen minna på hvor tydelige spor vi mennesker kan sette i andres liv. Dagen ble en feiring av en kjær svigermorfar som hadde levd et langt og meningsfullt liv. Vitnesbyrdene om hans godhet, omsorg og kjærlighet var mange, og det ble tydelig hvor mye han hadde betydd for så mange med ulike relasjoner til han. Det tydeligste vitnesbyrdet som stod igjen etter minnesamværet var allikevel hans tro på Jesus, og hvordan han gjennom livet hadde vært opptatt av å gi troen sin videre. Når slike mennesker går bort blir begravelsesdagen preget av feiring. Han er hjemme hos Jesus. Løpet er fullført.

I hodet mitt har dette bibelverset gått på repeat i dagene etterpå: ” Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.” (Rom 14,8) Jeg vil så gjerne at dette perspektivet skal prege livet mitt.

Samtidig har jeg forberedt meg til å tale på skiweekend i menigheten jeg jobber i. Vi skal bruke helga på å fordype oss i 2. Timoteusbrev, og der blir bevisstheten om liv og død veldig aktuell. Da Paulus skrev brevet visste han at han snart skulle dø. Derfor har jeg satt meg ned og lest gjennom brevet flere ganger med det i bakhodet. Hva er Paulus opptatt av å formidle, når han vet dette er noe av det siste han får sagt i sitt liv? Det er i slike situasjoner det blir tydelig hva som er viktig for et menneske.

Paulus ser ut til å være opptatt av å snakke ærlig og oppriktig om livet, og om hvordan det er å være en kristen. Han syr ikke puter under armene på Timoteus, og lover han et liv i sus og dus, fordi han er kristen. Tvert i mot understreker Paulus, igjen og igjen, at det å tro på Jesus, det koster. Og til dette oppmuntrer Paulus Timoteus. Hold ut i tjenesten. Gi videre de gode nyhetene du har hørt. Ja, du kommer til å møte lidelser, men du må være sterk, ved nåden du har fått. Paulus skriver om å stå i mot vranglære og holde fast ved det som er rett.

Når jeg leser Paulus´siste brev tenker jeg på hva jeg selv ville skrevet hvis jeg nå visste at jeg snart skulle dø. I møte med døden blir det et stort spørsmål: Hva er viktig for meg? Og jeg tror svaret ville fått praktiske konsekvenser med en gang.

Oppfølgingsspørsmålet er: Hvis jeg hadde testet mitt ”siste brev” opp mot det livet jeg lever nå, hvordan passer det sammen? Det ærlige svaret er, dessverre, at dersom jeg visste at jeg snart skulle dø ville jeg prioritert tid og penger annerledes. Jeg ville vært tøffere til å snakke med andre om troa mi på Jesus, jeg ville sett mindre på tv, sørget for å se familien mest mulig, og jeg tror jeg ville kjent på et enda større behov for å leve nær Gud, den eneste som kunne gitt med fred i møte med dødsangsten. Jeg ønsker å sette spor i andres liv, og at jeg skal kunne leve likt – uansett om jeg vet at jeg snart skal dø, eller ei. Bønnen om å få mer av Guds perspektiv over livet mitt blir jeg aldri ferdig med.

Slik Paulus oppfordret Timoteus og slik en kjær svigermorfar vitnesbyrd står igjen etter et langt liv med Jesus, det ønsker jeg også å kunne si ved livets ende: ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.” (2 Tim 4,7)

Kanskje vil du gjøre samme tankeeksperiment som meg i dag. Hvordan ser ditt ”siste brev” ut i sammenligning med livet du lever akkurat nå.

For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.  8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.  9 Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. (Rom 14,7-9)

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, 15. februar 2014.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Stopp! Pust. Og løft blikket.

I den lille svarte boka mi står det noe på hver eneste dag. Skole, jobb, møte i Misjonssalen, kafé med ei venninne, planleggingsmøte, bibelgruppe, middag med kjæresten, telefonavtale, pensum til imorra, handleliste og huskeliste. Og mens jeg halser rundt fra det ene til det andre, løper tida fra meg. Det er en ironisk jakt, uten vinnere. Livet forsvinner som sand mellom fingrene mine, og jeg har ikke engang fått barn ennå*. Hvordan skal dette gå?

«Stans, og kjenn at jeg er Gud.» (Sal 47,11)

Det er som om Gud tar tak i nakkeskinnet mitt og løfter meg opp, når jeg leser dette verset. «Stans, Maria. Du ja. Pust med magen. Kjenn etter; Jeg er Gud.»

Det er frustrerende å innse at jeg trenger det. Jeg tror jeg fikser alt selv, men midt i den virvelvinden livet mitt er møter jeg han som har skapt meg. Og han gir meg perspektivet jeg trenger, på meg selv og på livet jeg lever.

Jeg tror Gud har noe viktig å si oss. Ikke bare gjennom dette bibelverset, men også andre steder i Bibelen ser vi at Gud vil prege tankegangen vår, og gi oss fred, hvile, tillit og trygghet. Han som har designa oss vet best hva vi trenger, og han vil at vi skal løfte blikket og møte hans øyne. Når vi får se oss selv i lyset av Guds nåde til oss, da forandrer ting seg. Det er ikke alt jeg gjør og presterer som gir meg min verdi. Det er ikke min status som student, kollega, venninne eller kjæreste som sier meg hvem jeg er. «Stans, og kjenn at jeg er Gud.» I møte med han som har skapt oss får vi se hvem vi er; Guds barn, høyt elsket, satt fri fra prestasjonskrav og forventningspress, venn med han som har seiret over døden og synden.

I en annen oversettelse står det; «Stans og innse at jeg er Gud.» Det er ikke jeg som har kontrollen.

Jeg kan velge å tro at jeg er herre i mitt eget liv, men i møte med Gud må jeg raskt innse at jeg ikke har mye å stille opp med. Det er både skremmende og godt på en gang, men når det får synke inn er det aller mest frigjørende. Jeg behøver ikke jage etter følelsen av å ha kontroll over livet, Gud har nemlig andre tanker for meg. Det ligger en enorm frihet i det å være et Guds barn.

I vår hektiske hverdag med alt det som sluker tida vår, trenger vi noen ganger å stoppe helt opp.

Det er godt for oss å stille spørsmålstegn ved hvordan vi lever.

”Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet”. (Salme 90,12)

Det blir fort rutiner og inngrodde vaner som preger dagene våre. De glir forbi nesten uten at vi får det med oss, og plutselig oppdager vi det; «Hvor ble vinteren av?» spør vi fulle av oppriktig forundring, og det er som om vi våkner av en dvale. Øyeblikket er kortvarig, og plutselig er vi en del av dansen igjen. Helg, ukedager, helg, ukedager, pust, pes. Stopp!

Løft blikket, du Guds barn, og kjenn at Han er Gud. Han er din Herre. Han har skapt deg, og frelst deg, og han har en plan for livet ditt. Zoom ut et lite øyeblikk og se på livet ditt; Hva er status?

Er livet ditt sånn du ønsker det skal være? Er det i tråd med Guds vilje for deg? Og hva kan du eventuelt gjøre for å endre på rutinene?

En tydeligvis klok mann, den amerikanske forfatteren Alvin Toffler har sagt: «Du må tenke på de store tingene, mens du gjør de små tingene, slik at de små tingene går i riktig retning.» (min oversettelse) Og det er dette saken gjelder. Det viktigste i våre liv som kristne er at vi får leve som disipler, være lys og salt i verden. Og at vi gjennom vår livsstil (de små tingene) får peke på Jesus – han som er meningen med livet (de store tingene).

I møte med Guds perspektiv på livet føles det rimelig meningsløst å stresse rundt etter alle punktene i almanakken min. Lar jeg han få prege avgjørelsene, prioriteringene, relasjonene og oppgavene mine derimot – da blir saken en helt annen.

Hva er status hos deg?

 

* ok da, nå har jeg fått barn, men jeg hadde ikke det da jeg skrev dette.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

For mye nåde?

Brutalt ærlig: Jeg føler jeg egentlig ikke så ofte at jeg har et stort behov for frelse. Livet mitt er ganske fint det. Jeg har lært om Gud og Jesus siden jeg var bitteliten, har alltid vært ei ganske pliktoppfyllende jente, og har ikke akkurat levd et utsvevende liv. Snill er jeg også, som regel. Hvis jeg sammenligner meg med andre vil jeg tro at jeg stiller ganske godt i konkurransen. Jeg fortjener nesten at Gud liker meg.

Men dette at jeg ikke kjenner på det store behovet for frelse, sier kanskje sitt om at jeg faktisk trenger det.

Jeg blir egentlig ikke veldig overraska hvis du som leste denne overskriften tenker: Nåde? Dét har jeg hørt før. Dette kan jeg. Jeg har tenkt sånn selv, og jeg kan regla veldig godt: Jeg vet at Jesus døde på korset, vant over synda. Jeg vet at jeg kan leve evig fordi Gud har vist meg nåde. Men jeg har også opplevd at Gud har satt meg litt på plass når det gjelder akkurat slike tanker.

Det har vært en tankevekker for meg, mange ganger, at Jesus får jeg aldri hørt nok om. Jeg trenger å høre det igjen og igjen. For det glipper så lett igjen. Veien er mange ganger så kort fra: ”Takk og lov og halleuja for nåden” til ”Hva var greia igjen?” Jeg trenger ganske ofte å få de viktige påminnelsene.

For et par uker siden snakket vi om tilgivelse i bibelgruppa jeg er en del av, sammen med en gjeng som går på videregående. Samtalen dreide seg etter hvert om hvorfor vi syns det er vanskeligere å be medmennesker om tilgivelse, enn det er å legge frem synda vår for Gud. Jeg begynte å fundere på om vi egentlig har et riktig bilde av hvem vår Gud er, når vi opplever det på den måten. Har vi ingen frykt for Gud? Det kan nesten virke som om vi har fått for mye nåde, tenkte jeg.

For vi liker å beskrive Gud som nådig og kjærlig. Og det er han. Men han er også hellig, rettferdig, dommer, fast, uforanderlig, allmektig, evig. Det er nettopp derfor nåden og kjærligheten får verdi. For å forstå hvem Gud er trenger jeg å lese mer enn bare ett bibelvers, og mer enn bare Det nye testamentet for den saks skyld. For at jeg skal få et rett og sant gudsbilde trenger jeg å forstå hele pakka.

Vi velger hele tiden merkelapper som vi setter på Gud. I våre forsøk på å definere og forklare ham plasserer vi han i bås. Men Gud blir ikke noe mer snill, god, kjærlig, nådig, naiv og koselig som en gammel bestefar – samme hvor mye vi vil at han skal være det. Gud er den han alltid har vært. Uforanderlig.

Superateisten Richard Dawkins, skriver i boka si The God Dellusion at Det Gamle Testamentets (GT) Gud kanskje er den mest ubehagelige karakteren som finnes i all fiksjon. Nå tror ikke jeg at GT er fiksjon, men vi tar poenget hans hvis vi har lest GT. Gud er ingen nikkedokke. Det viser han gjennom hvordan han forholder seg til Israelsfolket gjennom GT. Han tåler ikke synden, men han viser dem allikevel nåde igjen og igjen. Gud er konsekvent, og forandrer seg ikke.

Når jeg sier at jeg ikke alltid føler at jeg har så stort behov for frelse, så handler det om gudsbildet mitt. For når jeg forstår at Gud er hellig, da ser jeg at jeg ikke kan ha et forhold til han. Da innser jeg at det må noe til for at jeg skal kunne møte Gud. Og det må skje på Guds initiativ. Jesus er min eneste mulighet. Da får nåden virkelig verdi. Da blir det uendelig stort at det er tilgivelse å få, gang etter gang. Også er det for mye nåde vi har fått. Ufortjent mye. Nåde over nåde, sier Johannes. Takk, Gud!

Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet. Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (Rom 5,19-21)

 Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, 9. november 2013.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized