Vanskelige sannheter

Det er en veldig spesiell opplevelse å møte blikket til det nyfødte barnet i armene mine. Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvordan ble du deg? I vår store og til tider skremmende verden er det så overveldende å få sitte der med et bittelite mirakel. Underfullt skapt, høyt elsket, kjent av Gud helt fra begynnelsen av.

Mitt lille vidunder har ennå ikke begynt å stille seg selv de store spørsmålene jeg gjør når jeg beundrer henne, men i løpet av de neste årene har jeg store planer om å forsøke å gi henne svar på dem. Det tror jeg at jeg kan fordi jeg selv har funnet gode svar.

Hvem er jeg? Det er et spørsmål jeg aldri blir ferdig med, men den grunnleggende tryggheten har jeg funnet, for jeg vet hvor jeg skal lete etter svar og hvem jeg skal spørre.

Å lese i Bibelen lærer meg to viktige ting. Minst. Der viser Gud meg hvem han er, og i lys av det: Der viser Gud meg hvem jeg er. Jeg er skapt, elska, verdifull, møtt med nåde – en tilgitt synder. Det er store ord, som er vanskelige å ta inn over seg betydningen av. Og det er nettopp her jeg stadig blir utfordra. Dette er grunnen jeg står på, disse ordene, disse sannhetene. Det er frigjørende og uendelig godt å få bygge livet på den vissheten. Samtidig er det to ting som alltid står i veien for meg, og utfordrer meg når jeg spør meg: Hvem er jeg? Å la Guds sannheter om meg bli sannheter i mitt liv er ofte vanskelig.

Det ene skjer når jeg ser meg selv i speilet. Da ser jeg kvisene, håret som ikke er fint, de blå ringene under øynene, magen som ikke er flat. Jeg er min verste kritiker. Og i hodet surrer stemmene: Ikke pen nok, ikke smart nok, har ikke noe å komme med. Det er da jeg trenger Guds lys over saken.

Det andre skjer når jeg sammenligner meg selv med andre. Hvem er jeg? Svaret blir så ofte: Jeg er ikke like flink som han. Jeg har en dårligere jobb enn henne. Jeg er ikke så viktig som han som holder så gode andakter. Jeg er ikke verdt noe for jeg har ikke de riktige vennene. Jeg ville hatt det bedre med et stort hus og en nyere bil. Eller jeg sier: Jeg er i alle fall bedre enn henne. Jeg er flinkere enn han. Jeg har det finere hjemme enn de. Svaret på spørsmålet blir ikke hva jeg er, men hva jeg gjør og har. Det er da jeg trenger Guds lys over saken.

Hvem er jeg? = Hvem sier Gud at jeg er?

Og svaret på det spørsmålet er ikke at jeg peker på alt jeg har gjort og fått til, hvilke eller hvor mange venner jeg har, hvordan huset mitt ser ut, eller om jeg er flink til å ”gjøre ting for Jesus”. I bunn og grunn handler det om hvem Gud er. Det Gud sier at jeg er, sier han uavhengig av hva jeg gjør. Guds kjærlighet, omsorg og nåde gir han meg uavhengig av om jeg er en ”flink disippel”, har mange studiepoeng eller en god jobb.

Det er frigjørende å ta Guds sannheter innover meg. Jeg er skapt, elska, verdifull, møtt med nåde – en tilgitt synder.

Det trenger jeg å minne meg selv på. Det trenger jeg å la Gud minne meg på. Og det er det beste jeg kan gi videre til mitt lille vidunder.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Sal 8,4-5

Opprinnelig publisert i Velsignet Helg, lørdag 16. februar 2013

Reklamer

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Vanskelige sannheter

  1. Kristine Marie

    Så utrolig sant. :-) Takk for en flott tankevekker!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s