den gamle mannen

i forigårs på bussen så jeg en gammel mann som skulle på. han trykka på knappen, men dørene åpna seg ikke. han flakka med blikket, stressa. det var glatt på bakken, kaldt og hufsent, også gjorde ikke bussen som den skulle. kanskje hadde han planlagt å stå akkurat der han stod, satsa alt på akkurat den døra på bussen, for å risikere minst mulig farer og bevegelse på speilisen på sagene busstopp. jeg rakk ikke bidra med annet enn medfølelse før døra endelig åpna seg, og han fikk stavra seg opp og inn i bussen. jeg trakk et lettelsens sukk, og det gjorde sikkert han og.

tenk når livet blir skjørt. tenk når hverdagen blir en utfordring, og tanken på kollektivtransport et uoverkommelig fjell av bekymring. jeg ser for meg at den gamle mannen våkner i senga si på morran, og må bruke lang tid på å manne seg opp til å møte utfordringene dagen kommer til å bringe. fordi å bevege den skjøre kroppen sin fra leiligheten og ned til bussholdeplassen er en risikosport av dimensjoner når gatene er glaserte. og fordi kanskje svikter teknikken, og den bussdøra du satser alt på vil ikke åpne seg. du løper ikke like lett som før bort til neste dør hvis det skjer.

noen ganger gruer jeg meg til å bli gammel. ofte blir jeg glad av å se på gamle mennesker. og aller mest glad når de smiler til meg. jeg fikk aldri øyekontakt med mannen på sagene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s